Vinteren har holdt oss med selskap. Lenge. Tvunget oss i kne med kulde og snø. Løftet oss opp under en nordlyshimmel i brann. Spedd i med voldsomme stormer, for å holde oss på tå hev. For å fortelle oss at slik er det. Slik er månedene her oppe. Slik er nord. Men tiden går. Den slipper taket. Sakte. Motvillig. Lar solstråler trekke ned til kalde kropper og søvnige blikk, litt motstrebende. Spør likevel deretter forsiktig og varsomt ”Er du klar”?
Vi trakk pusten og lukket øynene da den arktiske natten kom. Snø og is vant, og nordlyset trollbant oss gang på gang. Vinteren holdt oss fast, med sitt bryske grep. Den viste makt, ga seg til kjenne. Under stormfulle kvelder hylte den rundt hushjørnet. Pisket snø mot vinduet. Banket løse gjenstander mot veggen og ropte på oss. ”Det er fortsatt min tid. Det er fortsatt mørketid. Jeg er ikke klar. ”
Men tiden vant. Det går mot vår og det lysner av dag. Et øyeblikk av bluss glitrer, og akselererer for hvert døgn som går. Vinden begynner å hviske lovnader om solrike sommernetter i øret på oss. Vi stålsetter oss ikke lenger. Vi gruer oss ikke lenger. Lukker vi øynene, hører vi lyden av midnattsolens rike. Lukker vi øynene, fyller vi kroppen med lukten av sjø og tang. Brått er vi tilbake der dagslys går over til nattelys. Der en ivrig sol om dagen blir en doven og rødglødene lyskilde på natta – hengende over horisonten. Som om den tenker «Det er min tid nå. Jeg slipper dere ikke. Dere er i nord.»
Slik er nord. Der mørketid tar over, der vi ser det vakre i ei evig lang natt. Ikke fordi vi må. Men fordi vi vil. Vi gjør det fordi vi vet. Det kommer alltid en ny tid, det kommer alltid en ny verden. Mørketidsnatten gir tapt, men vil komme tilbake. I mellomtiden samler vi styrke. Samler på lys. Vi er klar.
Slik er nord.