Dette innlegget ble først publisert hos Cato B. Ellingsen i hans blogg vernepleieren.com søndag 25.01.16.
Hva i alle dager gjør en vernepleier så himla unik?
De fleste vernepleiere får nok disse spørsmålene, noen så tidlig som ved studiestart. Hva er vi, og hva kan vi? Hva gjør oss egentlig så særegen, og hvorfor skal vi skille oss så mye ut fra resten av «bermen»? ”Vernepleier? Hva er det? Verner dere om noe? Er det en form for helsefagarbeider? Du skulle jo heller valgt sykepleien. Da hadde du hatt flere yrkesmuligheter.”
Ja, hva er egentlig en vernepleier? Hva er det vi verner om? Hva er det vi er gode på? Hva er det som gjør oss til den unike yrkestittelen vi er? Alle disse kommentarene er gjengangere man har fått servert i alle år. Og som man har forsøkt å besvare i alle år. Og jeg er garantert ikke alene om det.
Jeg slet selv med å svare i starten. Utdannelsen jeg hadde startet på var vid og bred som en låvedør. Jeg var fryktelig stolt student, men usikker på hvor jeg skulle starte og forklare. Og hvor jeg skulle sette punktum. Men lærerne på studiet gjorde tapre forsøk på å hjelpe oss til å samle tanker om hva en vernepleier betyr i dagens helsevesen.
Vi skal jobbe innenfor tverrfaglige emner som miljøarbeid, habilitering/rehabilitering, helsefag, psykologi, jus, samfunnsfag og pedagogikk. Vi skal kunne medikamenthåndtering, sårstell og kateterisering like mye som kunnskapen om Down syndrom og autismespekterforstyrrelser. Vi har kommet godt på banen i skolen, like mye som i psykiatrien. Vi jobber med barn og unge like mye som innenfor geriatri. Lovgivning, etikk og hvordan nasjonen Norge er bygget opp skal fungere som gode byggesteiner oppunder tittelen vår. Det er ikke rart en fersk student svetter hver gang spørsmålet dukker opp. Ja, vi er særegen. Utdannelsen vår er todelt og bestående av en samfunnsfaglig del, og en helsefaglig del. Men hvor kommer det unike inn?
I år er det 10 år siden jeg startet på vernepleierstudiet. Jeg har hatt den stolte følelsen av identitet på plass hver bidige dag siden. Jeg har en helsefaglig utdannelse, med mye av det samme som for eksempel sykepleiere. Jeg utfører mange av de samme oppgavene som dem, og har samme lønn. Likevel skilles våre veier der de er gode på nettopp sykepleie, og vi skal kunne ivareta mennesker i tiden etter en sykehusinnleggelse. Vi skal få et menneske til å kunne hjelpe seg selv, i ulik grad. Vi skal legge til rette for at livet i eget hjem blir så godt som mulig. Vi skal være talerør for de som ikke kan snakke like høyt selv, og vi skal kunne byråkratiet opp og ned for dem. For en kampklar vernepleier i førstelinjen må kunnskap om lovgivning ligge som et solid grunnlag. En vernepleier ble designet i hovedsak for å ivareta mennesker med funksjonshemninger. I ettertid er fagområdet noe vi er meget dyktig på, og det er viktig å holde kunnskapen tilstede nettopp der den trengs.
Ja, hva verner vi egentlig om? Blant annet jobben og tittelen vår, selvsagt! Stoltheten og autorisasjonen har vi i ryggraden, og kunnskapen bærer vi foran oss på strak arm. Er vi det samme som en helsefagarbeider? Nei. Er vi innenfor samme sektor? Ja. Burde vi heller blitt sykepleiere alle sammen? Nei. Har vi like mange yrkesmuligheter? Ja, gjett om! Kan vi samarbeide med sykepleiere og helsefagarbeidere, og utfylle hverandre på kunnskap? Så absolutt! Behøver mennesker med psykisk utviklingshemming vernepleiere som kan ta kamper og slag for dem i en hverdag som er mer ujevn enn den burde være? Ja. Vi behøves mer enn noensinne, og vi står rak i ryggen for å vise verden det. Klar til å skille oss ut fra resten av «bermen». Og likevel romslig nok til å vite at et godt samarbeid alltid behøves, på kryss og tvers av alle utdannelser.
Man blir aldri utlært. Og man kan innhente seg ny kunnskap hver bidige dag. En god vernepleier skal kunne teori fra et spekter bredere enn man kan tenke seg, og må aldri slutte å erverve seg ny.
Men mest av alt: En vernepleier må vite og tro at man er viktig. Og at man selvsagt skiller seg ut fra resten. Vi er gode i faget vårt. Og samfunnet trenger oss.
Det er det som gjør oss så himla unik!