Sesongen kom og gikk, sommeren kom og gikk, og brått var høsten over oss. Med mørkere dager, snø og for mange trangere tider økonomisk. Om det blir noe lettere for de med aller minst å rutte med? Nei, ikke med det aller første. Om du ser ekstra godt etter, muligens må du myse litt, ser du ørsmå tegn til at noen av oss forsøker å kamuflere at de strever. Ikke glem dem i neste øyeblikk. De blir ikke borte. Og de har behov for å bli sett i tider som blir tøffere.
De som lenge har hatt minst økonomisk å gå på, har fortsatt lite. Men det er flere som sakte men sikkert nærmer seg gråsoner de i all stillhet opplever som stigmatiserende. De gruer seg til å åpne regninger som kommer i posten. De kjenner klumpen i magen vokse hver gang et varsel på telefonen forteller at det kom en epost. Var det et inkassovarsel? En ny faktura? Noe mer som kommer som en uforutsett utgift? De legger seg med en gnagende vond følelse i kroppen hver kveld, fordi de vet at denne måten å se en annen vei hjelper en stund. Men ikke for alltid. Mest av alt kjenner de på en skam. De ønsker ikke at barna skal måtte slutte i idretten som de elsker, eller andre fritidsaktiviteter. Og likevel kjenner de på fortvilelsen over at pengene ikke strekker til – denne måneden heller.
Disse dagene har blitt kaldere. Vi merker det, vi ser det, og vi kjenner at klumpen i magen vokser. Fortvilelsen over å ikke kunne løse økonomiske utfordringer griper om hjertet som ei kald hånd. Det er mørkt og kaldt, og det er dyrtid nå.
Noen vansker i samfunnet lar seg ikke alltid løse alene. Og det er ikke ment at man skal måtte stå alene. Det krever ressurser, det krever innsats og det krever et samarbeid i landet vårt nå. Vi vet at tøffe økonomiske tider nå vil gjøre dagene både mørkere og kaldere framover. Samfunnet har sikkerhetsnettet ute. Men for mange er det likevel ikke nok. Dette er startskudd for et samarbeid mellom alle parter som skal ivareta oss. Et startskudd som likevel gikk for lenge siden. Vi merket det bare ikke så godt med en gang. Men dette krever en felles innsats. Av det offentlige, det private og av frivilligheten.
Å holde hodet over vannet er ikke lenger så enkelt for mange av oss. Å få endene til å møtes presser mange flere inn i hjørner de på ingen måte ser løsninger på. Nå er tiden hvor vi holder et øye med de vi som oftest skimter litt i øyekroken nå og da. De som smyger seg stille forbi. Som ikke vil vises eller synes i en tung og krevende tid. Hold et øye med dem. Følg litt med. Og ikke minst, snakk med dem. Tilby dem hjelp, og veiled dem til det som kan få dem gjennom det som oppleves som et kaldt grep rundt hjertet, og som tilslutt legger seg som et tungt og mørkt teppe over dem.
Vi får ikke løst alle utfordringer hver for oss. Måtte alle deler i samfunnet se nytten i hverandre, slik at ingen av oss havner utenfor der hvor vi alle fortjener en plass rundt bordet. Og som deltager i samfunnet vi alle lever i. Måtte et sterkt samarbeid komme til nytte på tvers av instanser der høye renter og høyere priser sakte men sikkert kveler flere og flere økonomisk rundt oss. De ønsker ikke å vise at de strever. Vær så snill å se dem. Vi går mot vinter i landet vårt. Nå krever det medmenneskelig varme, og ikke minst samfunnsmessig innovativ kunnskap som førstehjelp!