Det er desember og snart jul. I et lite hjørne øverst i verden og øverst i nord, hvor dagene på denne tiden av året er nesten like mørk som nettene. Hvor det er en kjensgjerning at ikke alle menneskene nødvendigvis er like inkluderende og varme som andre steder i verden. Vi kaver og styrer med vårt eget, spesielt nå denne travle tiden. Det er slik vi er, her i isødet i nord.
Det kunne vært en vanlig mandags ettermiddag i dette kalde hjørnet. For en vanlig tilpasset nordboer en dag nærmere den høytiden vi verdsetter høyt. For en ukjent og utrygg kvinne fra delen av verden langt unna noe helt annet. Samfunnet legger til rette for at livet her langt mot nord skal bli bra. Men det er så lite samfunnet antagelig vet.
Vi aner ikke hva som skjedde. Den dagen hun tilslutt lå i det kalde vannet. Omringet av sine tre kjæreste, i et altoppslukende og stummende mørke. Vi vil aldri helt få vite hva hun må ha tenkt, de siste øyeblikkene mens hun ennå var i live. Vi kan kun undres, og vil aldri helt få vite.
Det politiet forteller oss, er at en ung mor er borte. Fryktelig ung, med sine mørke eiegode øyne, bakt inn i en innimellom bekymret mine. Slik en mor er skapt. Og slik en mor alltid vil være. En av våre er tapt for alltid. Uavhengig av bakgrunn, hjemland og kultur. Hun var en mor på lik linje som alle andre. Og slik skal samfunnet alltid være. For vi er alle lik.
Vi vil aldri helt kjenne hennes bagasje, der hun en gang søkte trygghet i et vestlig land. Hva hun enn forlot og la bak seg, er for evig borte nå. Hun levde kanskje etter drømmen om trygghet, og sikkerhet og håp. Men noe har blitt borte underveis på reisen. For hun er for evig borte nå.
Hun satte tre små barn til verden. Av kjærlighet og av håp. Om at de antagelig skulle gjøre en mørk verden til et bedre sted. Og at de skulle bli til det hun kanskje aldri fikk muligheten til selv. Hun var en mor, som alle andre. Full av ømhet og av tro. Hva som endret seg bak hennes mørke og åpne øyne, vil for alltid være samfunnet et ubesvart spørsmål.
Hun var nok den som tok seg av de hun elsket mest. På tross av det hun kanskje bar med seg i sitt hjerte. Lite vet man hva hun innerst inne gråt av selv, mens hun tørket små tårevåte kinn. Hun var kanskje den som ønsket deg velkommen, der hun selv muligens følte seg så inderlig alene, i den mørke og kalde delen av nord.
Hva hun tenkte vil man aldri få ta del i. Spørsmålet om hvorfor hun er borte nå, vil for alltid stå der ubesvart. Det som vil være der, brent inn i alles netthinner, er bildet av sorg. De mørke øynene tilslutt lukket, og ønsket om håp som gikk over i død. Istedet for å være omslynget av små glade barnearmer, ble hun funnet omslynget av mørke. Istedet for å være omringet av fremtidens håp, ble hun funnet omringet av sine kjæreste der i vannet. Hun følte seg nok kanskje som noe fremmed og oppi noe ukjent. Hun følte seg kanskje alene. Men hun er for alltid en av oss.
Dette skal vi aldri glemme. Den unge kvinnen som kom hit til nord med håp. Hva som førte henne ut i det kalde vannet den mørke mandagen før jul, vet ingen. Men ansvaret er vårt. Det vil alltid være en der som behøver sin plass. Vær tilstede, og vær det medmennesket som gjør at akkurat slike dager føles litt lettere for de rundt deg. Ta del i livene til de som kommer hit opp til oss med hjertet full av håp. Møt mørke øyne før de står der motløs.
Alle her hos oss er en av våre. Den unge kvinnen er en av oss alltid.