«Det skal ikke være flaks som gjør om vi overlever eller ikke!»

Hun holder mobilskjermen i hånda, slik hun en gang kunne holde sin sønn. Slik hun kunne kjenne på et nærvær av liv. Ramona Lind er tilbake i sekundene som snudde hennes liv som mor på hodet, en mørk vinterdag i januar. Hun studerer den korte filmen til en sjåfør som nesten ble en del av dødsstatistikken langs E8. Hun ser med egne øyne de korte øyeblikkene som avgjør ens skjebne, om man kan få leve eller dø.

Hun befinner seg der igjen, gråtkvalt. Tilbake den skjebnesvangre dagen. Ser kjøretøyet vrenge seg nedover Europaveien i stor fart, og imot et menneskeliv. Hun er tilbake der hvor hennes aller kjæreste måtte bøte med sitt unge liv, en vinterdag tidlig på året. Bildet av et vogntog som er små øyeblikk fra å ødelegge flere skjebner, er godt dokumentert på film. Synet og lydene er antagelig noe som får alt til å vrenge seg inni henne også. De få sekundene med kaos, drar henne antagelig rett tilbake til den dagen. Den uka og den måneden, hvor det stod på de få sekundene og de få millimeterne. Og hvor det akkurat ikke var nok, til at hun kunne få beholde det kjæreste hun hadde. Det hun satte til verden, det som hun ga liv til.

Ramona Lind har nok hatt et usannsynlig tøft år. Hun har nok sett for seg dette øyeblikket mange ganger. De få sekundene, de kostbare øyeblikkene, stunden som var akkurat litt for kort. Flaksen som bare rett og slett ikke var der. Som ikke var på sønnens side denne gangen. Hun mistet han hun satte til verden. Hun mistet sin Charlie.

Den korte filmen av nestenulykken på E8 torsdag 31.10.19 er opprivende. «Det skal ikke være flaks som gjør om vi overlever eller ikke». Hun snakker modig, men med et hjerte som brister. «Det skal ikke være flaks som avgjør om vi kommer oss hjem fra arbeidsdagen eller ikke», sier hun gråtkvalt. Og resten av landet gråter med henne. Både som familiemedlem, som kone eller som mor. Eller som leser, der hun i sinne forsøker å verbalt riste våre politikere.

Vi er mange som kjører på nordnorske veier hver dag, og som møter disse store og utenlandske kjøretøyene hver gang. Vi er mange som med frykt studerer kjøretøyet som er på vei mot deg i høy fart. Vil den komme over i motsatt kjørefelt denne gangen? Vil det gå bra denne gangen? Vil jeg komme meg hjem i dag og, eller vil jeg bli som Ramonas Charlie? Vil jeg ha flaks og leve, eller vil jeg oppleve å være på feil side av de små øyeblikkene denne dagen?

Vi er mange som lever langs veien hvor Charlie mistet sitt liv, så alt for ungt. Vi er mange som lever langs lignende veier. Vi teller ufattelige mengder med kjøretøy daglig, som passerer oss med tung last og i høy fart. Som passerer våre barn, og alle de vi er glade i. Vi er mange som kjører langs tungt trafikkerte hovedveier daglig, for å rekke skole, jobb, treninger og det som ellers kreves i en travel hverdag. Opptil flere ganger om dagen kjører man på strekninger hvor veien deles med utenlandske drapskjøretøy. Opptil flere ganger daglig tenkes den samme tanken. «Har man flaks i dag?»

Ramona kjemper en innbitt kamp, i sønnen Charlies navn. Mot staten, mot dårlig skodde vogntog og mot et system som fortsatt ikke tillater noe annet enn at mennesker i trafikken fra nord til sør lever på flaks og tilfeldigheter. Om vi lever eller dør i morgen, vet ingen. Men å skulle måtte bøte med livet i fronten på utenlandske kjøretøy med tung last som vrenger seg mot deg, burde man få slippe. Det kan vi faktisk gjøre noe med.

Det er en Ramona på mange steder langs Norges land. Det er en mor hjemme i hvert et hus, og hver en heim. Som bekymrer seg for sine, og om hun får dem hjem denne gangen og. Å være en hårsbredd fra en katastrofe oppleves jevnlig for mange av oss. Tilfeldighetene på forskjellene mellom liv og død. En dødsulykke er en ulykke for mye. Et liv tapt er et liv for mye. Og for en mor som Ramona, et liv for lite.

Vi vet aldri hva morgendagen bringer. Men en ting kan vi være sikker på. Det siste livet er ikke tapt i fronten på et utenlandsk vogntog. Ramona Lind vil måtte fortsette å kjempe, og noen nye vil miste sin umistelige Charlie. Det skal ikke stå på flaks om man lever eller dør i trafikken, der man kan sette inn drastiske tiltak. Ramona mistet sin umistelige sønn. Vi kan ikke miste flere.

Comments

comments