For de som skinner svakt

Vi har gått inn i årets siste måned. Den aller mest hektiske. Og tiden der det er mest viktig å se hverandre, over alle gjøremål som skal gjennomføres og hukes av før høytiden går av stabelen. Men husker vi å løfte blikket denne hektiske tiden? Gløtter vi over til de andre i samfunnet rundt oss? Vet vi om de som kvier seg til denne tiden? De som kjenner klumpen vokse i magen, jo nærmere desember de kommer? Fordi de vet de ikke har råd?

 
Men det er derfor jeg er så mørk
hvisker desember
jeg prøver å spille stjernene gode
de trenger å bli sett
også de som lyser svakt
kan sees når det er mørkt
bare man løfter blikket
 
 

Se litt nærmere de gangene du strener gjennom byens julegater. Med tempoet raskere enn du legger merke til selv, fordi du bare skal få unna litt mer på huskelista før jul. Se forbi alle butikk vinduer som roper og tilkaller oppmerksomheten din. Hva ser du da?

Domprost Stig Lægdene beskriver fattigdommen i Tromsø som urovekkende, der ulikhetene øker for hvert år som går mellom fattig og rik. Utad er det vanlige folk som møter opp for å be om hjelp til mat og julegaver. Og det skjulte Tromsø tar større og større plass rundt oss.

Gå deg en tur gjennom byen. Legg gjerne ruta under sentrumslysene som gløder og lyser opp gater og hjørner som ellers kan oppfattes som mørke. Hva ser du? Kvinner og menn som lystig baner seg gjennom folkemasser? Preget av både turisme og handel. Legger du merke til mennesket noen meter foran deg. Som trekker forsiktig til siden, for å ikke gå i veien. Som drar lua godt ned i panna, slik at ingen skal kjenne igjen han eller henne, der målet for dagen er å motvillig ha kurs mot byens matsentral. Skritt så tunge at det gjerne kunne vært festet kjettinger rundt beina. Det er ikke sikkert at du vil kjenne igjen dette mennesket. De gjør seg ikke synlig. De roper veldig sjeldent ut et behov for hjelp. De preges av en ny uke og en ny måned hvor de ikke har råd til å legge seg mett. Og de vet at deres barn gråter seg i søvn når både advent og jul nærmer seg. De strever. Og de vil ikke at du skal vite om det.

«For en del er fattigdom forbundet med skam, og en forsøker å holde det skjult. En del barn spør ikke foreldrene om de kan delta på fotball eller andre fritidsaktiviteter fordi de vet de ikke har råd.»

Stig Lægdene

Denne fattigdommen er ikke synlig blant oss. Du ser ikke forskjell på mannen i gata som har råd til brød og pålegg til kvelds. Og den som må legge seg med en gnagende følelse av uro, i stedet for et godt måltid i kroppen.

Du vil etter hvert oppdage det. Når barn av idrettslag og klasser ikke møter opp eller blir med på turneringer og innsamlinger til klassetur. Den ekstra hundrelappen for mange velter lasset for noen. Og skammen og kostnaden når man må dele dette med samfunnet rundt seg. Det er lettere å ikke si et ord. Foreldrene vet det, der de bøyer hodet i skam før jul. Eller ved forventing om at man betaler for minimum fem sekker med toalettpapir for idrettslaget. Og sender over inntjeningen når alt er prakket på dugnadsbølgen. For greier man å selge unna alle fem til firehundre kroner per stykket?

Se deg om. Se deg litt ekstra om nå før jul. Du legger muligens ikke så nøye merke til det ved første øyekast. Men du kan risikere å oppdage et brått trekk av at den unge mora foran deg en dag svelger tungt. For å bli kvitt klumpen i halsen, der praten går løst rundt lunsjbordet over det dagligdagse som må gjøres før jul. Legger du merke til det slitne draget over et par øyne som brått blir fuktige under luggen? Legger du merke til at hun ser ned, i det samtalen dreier seg over hva man skal kjøpe til barna til jul? At hun brått blir veldig stille?

Vi mennesker er gode på å ivareta hverandre i tider hvor hverdagen blir tøff. Ved et dødsfall i familien, trår alle til. Er oppmerksom, bistår, handler inn og lager mat. Ved en katastrofe, tar vi andre inn under tak. Gir dem mat og klær av vårt eget. Og samler inn det de har mistet.

Ved en økende fattigdom i dagens samfunn, er det blitt vanskeligere å se hvem som sliter mer enn andre. Mange av de som strever, velger å være stille. De fylles av en enorm skam. Og en sorg større enn man kan tenke seg. Fordi de ikke greier å gi barna sine det forbrukersamfunnet i dag forventer at man hele tiden kjøper.

Det er snart jul. Og det er mørkere. Men vær så snill og se etter de som trenger å bli sett. Og de som skinner svakt. De forsvinner inn i mørket om vi ikke griper tak i dem. Samfunnet er det lyset de behøver. Og medmenneskeligheten er den fakkelen som må vise vei.

Det er blitt kaldere ute. Ha et varmt hjerte.

Comments

comments