Hvitkledde engler gråter de også

Denne teksten ble først publisert for Pingvinavisa 21.desember 2016.

Gråter helsepersonell på vei hjem fra endt vakt, når tiden ikke rakk til overalt? Når man har løpt i mellom rommene, i håp om å kunne gjøre alt – og mer til? Ja, det kan være tyngende og vondt enkelte dager. Men hva skulle vi gjort uten dem?

I en hektisk hverdag før jul er tempoet alltid høyt. Det er en fredag formiddag, og jeg står der noe henslengt og venter. Støtter meg mot en kjølig vegg mens jeg gløtter på alle hvitkledde som i raskt tempo traver forbi meg. Atmosfæren i bygget bærer fortsatt ikke stort preg av julefred, annet enn et høyt og staselig juletre som dominerer et av de største arealene med sin fineste prakt.

Det er advent, og blikket mitt fester seg litt på alle som stresser forbi. Noen fra lunsj, og andre til. Noen er pasienter som skal inn for å rekke avtaler med leger og undersøkelser. Noen ikledd røde og gule arbeidsklær fra akutten. Men mange er hvitkledd. De aller fleste har et mål. Noe de skal rekke. Et tidspunkt de ikke kan komme for sent til. Korridoren er full av mennesker med bestemte uttrykk. Fellesnevneren? Slitne, bekymrede eller trøtte blikk.

Hverdag og høytid hånd i hånd

Er livet til et helsepersonell noe annerledes i førjulstiden og selve høytiden enn ellers? Er mennesket som steller og tar vare på deg som pasient noe ulik fra hverdag til helligdag, året rundt? Nei.

Den hvitkledde med det slitne og bekymra blikket løper til og fra pasientene sine hver dag året rundt, i håp om å rekke over alle som har behov for faglig oppfølging og samtidig medmenneskelig støtte og omsorg. Noen ganger er ikke høy faglig kompetanse godt nok. Man rekker ikke matpausene sine, og man rekker ikke livet til mennesket som balanserer på tidens tveegga sverd. Og som til syvende og sist taper kampen mot klokka.

Gråter et helsepersonell på vei hjem fra endt vakt, når tiden ikke rakk til overalt? Når hjelpen man forsøkte å gi ikke strakk til like mye som man skulle ønske? Når man har løpt i mellom rommene, i håp om å kunne gjøre alt – og mer til? Gråter en sykepleier når mannen i senga foran deg smiler mot deg det ene øyeblikket, og er borte det neste?

Mannen man slo av en vits med litt tidligere, mannen man visste han hadde en familie, venner og bekjente hjemme. Mannen som kom inn med dårlig helse, men i håp om å likevel bli frisk og feire jul med sine nærmeste. Mannen som ikke greide seg, på tross av utallige gjenopplivningsforsøk og på tross av en sykepleiers innstendige bønner om å holde fast ved livet. Om ikke å gi seg ennå. Ord hvisket, nesten umulig å høre for andre. Men som fortsatt henger i lufta når hjertet hans har sluttet å slå: ”Lev. Vær så snill…”

Holder hjulene i gang

Gråter helsepersonell i ren avmakt fordi det innimellom ikke er nok å gjøre alt, og mer til? Velger de fortsatt å jobbe der de er, på tross av at de ikke alltid rekker sine matpauser? Og på tross av at livet jevnlig tar, like mye som det gir? Når følelsen av å være så inderlig nært alt på godt og vondt innimellom er mer krevende enn det man greier å forholde seg til?

Ja, det er tyngende og vondt enkelte dager. Og det er ikke alltid tid til å spise opp matpakken sin. Helsepersonell tar på seg jobben med å bidra innen helse og omsorg og får hjulet til å gå rundt. De gir av hele seg selv for at pasientene skal få så god oppfølging som mulig. Det krever sitt å stille til vakter året rundt på disse premissene.

Møter du disse hvitkledde englene i korridorene med bekymra blikk og et hurtig tempo, gi dem et smil. De fortjener det! Møter du hvitkledde engler i korridorene som smiler og ler, vær glad med dem. De har kanskje hatt røffe dager på jobb, men de har kanskje også fått muligheten til å redde et liv som balanserte på kanten av tiden. De bidro med sin høye kompetanse til at mennesker i nød fikk livsnødvendig hjelp akkurat da det trengtes som mest.

Et hjerte av gull

Helsepersonell på jobb i julen er ikke noe ulikt ellers i året. De tar vare på oss med det samme store hjertet som de alltid er i besittelse av. De bekymrer seg over pasientene sine like mye som ellers, og de løper like fort som vanlig. Helsepersonell står på året rundt. Men det er likevel noe eget når man kommer inn i høytider. Livet gjør at en kommer nærmere hverandre. Døden føles nærmere for noen. En trygg hånd kan føles ekstra god på dager man må tilbringe innlagt der man heller vil være hjemme hos sine.

Alle løp de forbi meg i korridoren, med ett mål foran seg: De hadde noe de skulle rekke. Blikkene deres flakket mens de raskt og flyktig forsvant ut av syne. Hva dagene deres var fulle av visste de bare selv. Alt jeg kunne, var å ta inn øyeblikket da de passerte meg der jeg ventet langs veggen. Alt jeg kunne, var å forestille meg de gleder og sorger de bar på sine skuldre.

Men jeg ble full av ærbødighet og respekt for dem.  For hva skulle man gjort uten dem?

De har et hjerte av gull, og de bruker juletiden sin til å ta vare på oss, fordi de vil. De er hvitkledde engler. Og de gråter innimellom de og.

Ha ei riktig god jul!

Comments

comments