Dette innlegget ble publisert i Uhørt-spalten hos avisa iTromsø lørdag 10. januar 2015. Jeg har vært så heldig og fått illustrert teksten av den eminente Odd Klaudiussen, og er sprekkferdig av stolthelt! God lesing!
Dette er min debut som spaltist i iTromsø. Og jeg braker løs ved å belyse tema som berører. Diskriminering og harselering. I min sammenheng er det fra sett fra mitt yrke som vernepleier. Det er dette jeg brenner for, nemlig respekt og likeverdighet. Og det er dette vi alltid kan bli bedre på.
«Jeg har verdens vakreste datter. Hun fylte nettopp tre år og var en stor sol hele dagen. Hun elsket at vi sang bursdagssangen. Hun gir oss et herlig liv, med så utrolig mye ekte følelser. Hun viser hele spekteret av glede, sinne, tristhet og stahet. Hun er komplett. Hun er vår datter. Hun har Downs syndrom.»
Dette skrev Aleksander Helmersberg i et innlegg på Facebook. Det ble videre lagt ut som et debattinnlegg hos Bergens Tidende 05. desember 2014. Helmersberg er far til ei lita jente med Downs syndrom på 3 år. Han har nylig erfart at komikere harselerer med diagnosen. De har ledd av noe som ligger hans hjerte nærmest. Noe som preger livet og hverdagen hans på godt og vondt. De har ledd av noe som stikker dypt inn i hjerterota hos en far. Han som får varme og lykkelige blikk fra ei lita sol. Som får ei lita hånd inn i sin, søkende etter trygghet. Som får spontante klemmer, og som deler de gode og vonde øyeblikkene. På lik linje med andre fedre. Som vernepleier og en del av et nært nettverk, ser jeg litt av bredden i dette.
Jeg elsker jobben min. Noen har behov for litt bistand i hverdagen. Og andre mye. Enkelte dager tynger litt på samvittigheten. Jeg rekker ikke over alt. Plutselig kommer det øyeblikk som minner meg på hvorfor jeg er der jeg er. Jeg ser varme i blikket. Jeg tar i mot hånda som ønsker å ligge trygt i min. Og jeg tar imot den spontane klemmen som kommer, med den største glede. For noen er jeg en hjelper som er innom en gang i uka. For andre er jeg en del av det nærmeste lille nettverket. Jeg er den heldige som er privilegert nok til å få dele livets store gleder ? og mørke sorger. Jeg får le med når hverdagen er god. Og jeg trøster når noe oppleves som tyngende.
Vi har akkurat rundet 2015. Vi skulle vært lengre. Vi skulle vært likeverdige. Vi skulle vært bedre. Og ting har absolutt blitt bedre. Likevel stryker historisk kald luft forbi jevnlig. Historiske bilder av mennesker som ble ledd av. Slått. Stuet bort og gjemt unna. De var en byrde for familien. For samfunnet.
Begrep som «åndssvak» og «mongo» henger fortsatt igjen nå i 2015. Dessverre. Spørsmålet mitt kan aldri stilles ofte nok. Har vi ikke kommet lengre i dag? Skal ikke menneskerettigheter sikre de som stiller lenger ned prioriteringslista? Ja, skal man kunne svare. Er vi ikke alle like innerst inne? Skolepensumet fortalte meg det. Jobben min viser meg det i klartekst.
Vi har startet på et nytt år. Vi kan bruke tiden på nære mennesker rundt oss. Som Helmersberg gjør sammen med lille Milla. Og som vernepleier vil det jevnlig komme ei hånd inn i min. For å søke trygghet, og trøst. Og samhold. Jeg vil få spontane klemmer, og jeg vil kunne se glede og fryd i andres øyne. Det er dette jeg jobber med. Dette er det jeg brenner for. Og det jeg elsker. Jeg er vernepleier.
Jeg ønsker deg et riktig godt nytt år. Og håper du tar deg tid til å sende et ekstra smil til noen som nødvendigvis ikke stiller med de samme forutsetningene i livet som deg. Jeg lover det vil gjøre inntrykk hos dem.
Til minne om OEJ. Alltid i våre hjerter.
Direkte link til Uhørtspalten hos iTromsø, datert 10. januar 2015.