Det er nyttår, siste rest av juleferien, det er lørdagskveld, og det er alt annet enn juleidyll i heimen.
Klokka er 23:55, englebarna er i seng, og selvsagt lys våken. Huset pulserer av energi som fortsatt ikke er brukt opp, og stressnivået hos mor øker med klokka. Behovet for et glass rødvin likeså.
Pus (14 uker) løper som en galning på Ecstasy mellom etasjene, så full av energi som bare en kattunge kan være. Tørner duken ned på golvet der han lander på salongbordet med alle fire labbene i fri dressur. Famlende etter noe som kan ligne på et firehjulsgrep med piggene ute. Oppdager vannglasset til matmor i samme farta, og er nedi med tunga og halve ansiktet før jeg rekker å reagere opp av hvilestillingen. Til tross for sin unge alder, skjønner han at her er det bare å stikke det man er god for. Og han har forduftet som dugg for solen før jeg så mye som rekker å tenke noe annet enn «julefred».
I neste øyeblikk hører jeg juletreet i etasjen over meg ynker seg i avmakt, mens julekuler går i golvet som teppebomber. Og julestjerna øverst i buska desperat holder pusten, mens pus jobber seg målrettet oppover greinene og stammen. På jakt etter den fineste pynten i toppen.
På det ene gutterommet ligger lillebror (4) lys våken i senga si og gauler: «Hva er 2+2? Hva er 10+10? Hva er 32+32? Hva er 16+16? Hva er 20+20? Hva er 22+22? Hva er 40+40? Hva er 24+24? Hva er 11+11?» Han tar en sjekkrunde fra 1 til 100 i samme slengen, ettersom han allerede er i farta. Mattestykkene har han i høy grad kontroll på selv, han bare sjekker at mor ikke sover. Og hun er i aller høyeste grad til stede og våken, mens hun innbitt runder av med svaret «238» på «hva er 119+119?». Etter en hel time med hoderegning gremmes hun noe over og ikke greie å svare like raskt på alt som hun burde. Poden fortsetter tellingen fra 239 og ut, og har ingen planer om å avslutte sin matematiske karriere for kvelden.
I etasjen over herjer storebror (10) på sitt rom, med en venn på overnatting. Det slår meg at fnising ikke er forbeholdt jenter. Det slår meg og at gjesten er meget enkel å korrigere, mens avkommet tar seg store friheter når formaningene om å legge seg ned må gjentas gang på gang. Bekymringsrynkene i mitt allerede pregede 34-årige ansikt formeres i lysets hastighet. Og jeg ser for meg hvordan de faktiske tenårene skal bli.
Midt oppi alle leksjonene som veksler mellom første og andre etasje, greier ikke pus å bestemme seg for hvilke rom han skal løpe raskest i. Han beveger seg som et prosjektil opp og ned kjellertrappa, og hadde knust enhver kommende verdensmester i trappeløping.
Da klokka har passert midnatt for lengst, jobber fireåringen fortsatt frimodig med å telle sauer på rommet. Tiåringene holder på å dø av latterkrampe da tannkremen på mystisk vis har havnet i toalettet. Pus står verdensvant på kjøkkenbenken og spiser av rømmedressingen til lørdagspizzaen. Midt oppi alt dette kommer far i huset inn igjen fra garasjen, og som et trylleslag er huset falt til ro.
Og jeg tar meg selv i å tenke:
Denne idyllen skrives det pinadø meg aldri om på Facebook!
Foto: Gajus/Shutterstock.com