Opphav og stolthet Det ligger forankret i deg

Alle har et opphav. De fleste er stolt av det. Noen har forsøkt å reise fra det. Forsøkt å glemme det. Mens andre tviholder på det. Det ligger forankret i deg. Minnet. Følelsen. Byggesteinene i deg. Det tar tak rundt livet på deg. Holder deg fast. Hvisker trygge ord i øret på deg. Gjør at du lukker øynene. Smiler. Sukker. Og lar deg trekkes inn i en verden av erindringer. Erindringer om et tidligere liv. Du er barn igjen. I et lunt kjøkken, hos en hjertegod bestemor. Det er sommer. Det er glede. Du er hjemme. Og du er lykkelig.

Landet vårt er stort. Nord-Norge er fargerikt. Vakkert. En perle, med evne til å ta pusten fra enhver. En fersk besøkende i landsdelen kan brått finne seg selv forført og bergtatt. Sigende etter pusten, som en nyforelsket frier på kne foran sin vakre utkårede. Solstrålene fra en rød og mektig midnattssol slår i mot deg en sommernatt. Omkranser deg, og gløder fra himmelen. Blandet inn i lyden av yre måker, som roper og frir til egne hjertes kjære. Kanskje med et håp om en framtid. Bare slik måker gjør det. Bølger slår rolig og eggende mot fjærsteiner. De kommer sakte, men rytmisk mot land. Rullende, og taler til tilskuerne. De rammer inn en opplevelse, sammen med en aroma av salt sjø. En essens som fyller nese og lunger med befrielse. Eller minner. En slik ramme kan forankre seg dypt hos et menneske.

Jeg er fra nord. Jeg har trått mine barnesko i høyt svaiende gress en varm sommerdag. Jeg har tatt av sko, kun for å kjenne kjølig gress mellom tærne. Jeg har ligget i høyt gress for å beskue en dyp blå himmel. Jeg har talt skyer som har drevet sakte forbi. Lekt med tanken på de ulike formene. Jeg har studert ørner, flytende på vinden i høyden. Bekymringsfri og samtidig noe søkende. Jeg har barneminner om havet. Om å sitte på varme steiner. Trekke beina opp. Trekke pusten litt. Kjenne skuldre senke seg. Og pulsen roe seg. Studere en horisont. Se gløtt av gull i bølgene. Forsiktig lukke to øyne. Fortsatt helt i ro på steinen. Høre vannet slå sakte mot land. Bevege meg inn i denne rammen. Latt meg beruse av havets lyder. Måker som roper. En båt som duver forsiktig i fortøyningen sin. Klukkende ved hvert bølgeskvulp. Som en boblende latter. Sjarmert og omsvøpt av sjø. Slik bare båter og havet kan forenes.

Hva er opphav for deg? Hvilket minne gir deg en varm følelse i kroppen? Og lukker fram smilet? Og gjerne et lite hjertesukk, og hjemlengsel? Lukker du øynene, og er tilbake i barndommen på et øyeblikk? Er du fra kysten? Har du trått dine barnespor langs lune sommerstier på innlandet? Hørt skogen hviske til deg, og studert blomsterflora langs veikanten? Eller har du dine minner fra Finnmarks viltre natur og omgivelser?

Det er ingen tvil om at opphav former deg som menneske. Man vokser opp et sted. Man drar fra barndommens paradis. Flytter til nye steder. Etablerer seg, og skaper nytt liv. Men man glemmer aldri. Glemmer ikke hvor man kommer fra. Stoltheten øker i takt med årene. Følelsen av tilhørighet blir større for hvert år som passerer.

Jeg ser det fortsatt for meg. Nord-Troms. Øylivet. Fjell. Vill natur. Alper. Ørna svevende på himmelen. Båtene som duver i sjøen. Jeg har fortsatt bildet av opphavet mitt foran meg. Grunnlaget for en god barndom. Og grobunn for mange fine minner. Spart trygt og godt inne i et stort hjerterom. En bestemor – god og rund. Med hjemmelaget kjole. Og blomstrende forkle likeså. Permanentkrøller i hvitt hår. Som hopper i takt med en hjertelig latter. Slik bare gamle, men lune bestemødre kan le.

Jeg har et opphav. Det fyller meg med en lengsel. Roper på meg. Det gjør meg stolt. Når jeg lukker øynene er jeg tilbake. Det er sommer. Glede. Duften av barndom. Jeg er hjemme. Jeg er lykkelig.

 

Dette innlegget «Opphav og stolhet» ble opprinnelig publisert i Uhørtspalten hos avisa iTromsø lørdag 25. april 2015. Odd Klaudiussen illustrerte en nydelig tegning etter et bilde fra min mormors hage.

Comments

comments

Send en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *