Den unge kvinnen og havet

 

Hun var ofte ute i naturen, den unge kvinnen. Innimellom sammen med noen. Andre ganger alene. Noen ganger med katten som selskap. Andre ganger med måkene hengende høyt over seg. Hun var aldri helt alene. En gammel kvinne var nærmeste nabo. Og øya ute i havgapet var skjelden vindstille. Det var ofte en bris rundt henne, ofte fra nord. Den holdt henne med selskap, i likhet med katten og måkene. Den fulgte henne. Pakket seg rundt henne. Tok innimellom pusten fra henne. Forlot henne aldri. Slik han forlot henne den dagen.

 

Hun likte alltid selskapet av nordavinden. Den lekte med håret hennes. Kilte henne i nakken, og dyttet henne bestemt forover de dagene det blåste som verst. Hun visste det gikk an å stole på vinden. Det gikk an å lene seg bakover mot den, hun visste den ville holde henne. Den minnet litt om han. Han som også pleide å leke med det lange håret hennes. Som også kilte henne, så latteren hennes boblet høyt i sky. Han som holdt rundt henne. Som fikk henne til å føle seg elsket. Og hel. Han som pleide å sitte lunt i naustveggen med henne, med armene rundt henne. Med haka mot kinnet hennes. Hun visste det gikk an å stole på han og.

 

Vinden holdt henne med selskap i dag. Den trakk henne ned til havet. Slik som den trakk han til seg. Lekte med bølgene der ute på vannet. Fikk dem til å rulle inn mot land. Over steiner og tang, mens klukkende lyd av kyst slo mot henne. Hun likte dette. Hun pleide å sette seg på store steiner nede i fjæra på slike dager. Tenke på de tidene de vandret der sammen. Hånd i hånd. Full av liv og full av latter. Unge, og med ansiktene vendt mot framtiden.

 

Hun pleide å studere havet sammen med han. I dag studerte hun det alene. Grå himmel og kald høstlig trekk plaget henne skjeldent. Ei heller i dag. Hun elsket vann som kom mot henne i voldsom fart, bølger i ulik størrelse. Hun elsket naturen. Hun elsket at vinden var der sammen med henne, men hun visste likevel at den ikke alltid var helt til å stole på. Satt hun for nært bølgene som rullet mot henne, ble naturen en farlig fiende mer enn venn. Gikk hun for nært, ble forlokkende vann til et frådende uhyre. Han hadde hatt et slikt frådende uhyre i seg, mannen hun elsket. Han elsket henne og. Men var trollbundet av noe mørkere den gangen. Noe større enn henne.

 

Hun visste dette, den gamle kvinnen i nabohuset. Den engstelige eldre damen som bodde like ved. Hun visste på kroppen at å sitte så nært bølgene på stormfulle dager var farlig. Hun visste at havet kunne lokke, så kreve brutalt. Hun hadde mistet en sønn en gang. Og nå så hun den unge kvinnen bevege seg der nede i vinden. Uten å bekymre seg for været som økte i styrke minutt for minutt.

 

Hun reiste seg opp, gikk ut av det lune kjøkkenet sitt og ut på trappa. Ropte ned til henne. Gang på gang. Forsøkte å la en nervøs stemme bære gjennom sterk høstvind. Det var vanskelig. Hun visste det. Det gjorde henne mer redd. At den unge ikke hørte henne. Den gamle hadde mistet andre av sine på havet før. Bilder av tapte festet seg på netthinnen til evig tid. Hun kunne ikke miste denne unge jenta og. Denne uredde og tåpelige unge. Hun hadde bildet på netthinnen. Selv med øynene lukket. Det forlot henne aldri. Synet av han som falt. Han som ble tatt av bølgene den gangen. Han hun aldri fikk tilbake.

 

Hun løp ut foran huset, ropte ned til henne nok en gang, uten respons. La hendene ved munnen for å høres bedre. Den unge kvinnen snudde seg ikke engang. Om hun hørte henne, lot hun som ingenting. Den gamle visste det var nytteløst. Hun så bølger på størrelse med okser slå hissig mot støa. Vinden tok tak i vannet, jagde det mot land og slo hardt mot store steiner. Den unge gikk med ryggen til. Det lange, lyse håret danset i septemberstormen. Som om den lo klukkende mot den gamle. Slik som havet på solskinnsdager. Den gamle lo ikke. Hjertet løp løpsk i brystet på henne, og hun løp ned bjørkealleen og over veien for det var for sent.

 

Hun gikk med ryggen til, den unge. Vinden hadde økt på, hun merket det ikke. Hun talte bølgene som slo mot henne, større og større. Det var et mønster. Hun så det. Og visste det var slik. Hun var blitt alene igjen. Katten like ikke den sterke vinden, og hadde gått hjem. Måkene slet med å holde seg flyvende høyt oppe på grå høsthimmel. De var ikke mye til selskap for henne der oppe i luften.

 

Naustet bak henne knaket litt innimellom, ga svak lyd om at det ble verre til kvelden. Jamret seg, og ba henne være forsiktig. Hun snudde seg ikke. Hadde fokuset på bølgene, og vinden rett i ansiktet. Bak henne danset det lange håret. Som måker der de beveget vingene sine i luften. Hun var tilbake i tid. Hun var tilbake til den dagen da hun mistet han.

 

Hun enset ikke lenger noe. Hørte ikke noe. Så ikke at havet hadde endret seg foran henne. Det var ikke lenger vakkert og lattermildt. Det var blitt noe stort, mørkt og krevende. Noe som endelig hadde greid å lokke henne ned til steinene. Og var klar til å sluke henne med neste store bølge. Klar til å slå henne over ende, frakte henne med seg ut og aldri mer fortelle for noen hvor hun ble av. Slik som han.

 

Hun merket ikke at vannet nådde henne til knærne. Hun kjente ikke at det frådet hvitt rundt henne, der vinden virvlet seg målbevist rundt henne. Hun hørte ikke lydene rundt seg mer. Hun lukket øynene. Kjente salt på kinnene, ikke bare fra havet. Lot hendene falle ned, og lot dem følge bevegelsene rundt seg. Ned i kulden. Hun var tilbake den dagen han forlot henne. Så han for seg uti det mørke som svøpte seg rundt ham. Vannet som var oppe på midjen hans. Som holdt et godt tak rundt ham, der det burde vært henne. Hun hørte stemmen sin som ropte på han, for å få han inn igjen på land. Hørte vinden den dagen som freste rundt han, som pisket vann på han. I ansiktet, og i øynene. Vind som jobbet mot henne, som nektet å bære stemmen hennes der hun løp ned mot fjæra så raskt som beina kunne bære henne. Vind som fikk henne til å gispe etter luft, istedet for å hjelpe henne fram til ham. Hun nådde aldri fram.

 

Han stod der med vann til brystet. Blikket var tomt, og vendt utover. Det hvite på bølgene gjorde ansiktet kaldt og vått. Han brydde seg ikke. Og snudde seg aldri. Så aldri til henne, en siste gang. Vendte seg aldri til henne, før den siste store bølgen slo han over ende. Altoppslukende, og som den største av dem alle. Som om den var spart til sist, for å være sikker på at han ble med under. At han ble borte. Hun løp. Skrek. Så han forsvant. Som om han aldri hadde stått der noensinne. Vannet utslettet han, som om han aldri hadde levd. Som om han aldri hadde elsket henne, den unge kvinnen med vind i håret. Som om han aldri hadde vært der.

 

Den trygge og gamle hånden lå brått på skuldra hennes. Vekket henne ut av drømmen og dro henne tilbake til nåtiden. Den gamle kvinnen stod der med henne, side om side. Klemte henne hardt på armen, for å få den unge til å kjenne at hun fortsatt levde. Selv om han var borte. Hun så rundt seg. Så det kalde mørke vannet som hadde nådd jenta til midjen nå. Som var på tur å dra henne ut, slik som han. Det mørke vannet hadde forsøkt å hente henne, slik som det hentet hennes elskede den gangen. Men han var mørk i sinnet. Hun var i live. Hun var fortsatt her.

 

Den gamle skalv av kulden, hun var våt til skinnet og hun hadde det mørke havet til midt på kroppen sin. Hun tok den unge bestemt i hånden. Trakk henne raskt opp fra vannet og opp på trygg fast grunn. Hun fikk den unge kvinnen på land, slik som hun en gang mistet sin sønn. Hun hadde ropt seg hes, og løpt seg anpusten. Kroppen var våt og kald av påkjenningen, men hun lot ikke naturen ta den unge kvinnen fra henne.

 

Hun så seg rundt, den unge. Oppdaget at hun var på land igjen. Gjennomvåt, skjelvende og hes. Hun hadde ropt mot vinden. Lenge. Ut mot havet og ut mot han som ble borte. Denne gangen hadde vinden brakt stemmen hennes med seg. Men det var for sent. Hun gråt, av avmakt og av sorg. Gråt så hun ristet. Kjente armene til den gamle rundt seg, slik det nettopp hadde vært det mørke havet som omfavnet henne. Slik det før der var hennes elskede. Lot seg lede opp til huset. Opp til varmen og opp til livet. Hun var ung, og hadde mye igjen å leve.

 

 

Comments

comments