Musikken er i gang. Og vi står der. Høsten og jeg. Vendt mot hverandre. Ansikt mot ansikt, blikk mot blikk. Glassklar luft skiller et varmt legeme fra en kjølig verden. En hel årstid skiller solbrun kropp fra oktobervind. Mange varsomme solstråler har bleket myke hårlokker. Mange varsomme solstråler har svøpet seg om kalde og frosne kropper. Sakte tint opp sjeler fra kulde og frost. Høsten vet det. Og vil likevel danse. Stiller seg håpefull og rolig opp foran meg, og vet jeg innerst inne vil la meg lede.
Sommer har fått råde. Og sommer har fått bestemme. Brukt tiden sin som den ønsker. Gitt oss håp. Gitt oss trøst. Men så er den dratt. Like raskt som den kom. Og høsten ønsker å danse, til lyden av sterke vinder. Og lyden av bølger mot land. Høsten ønsker å ta oss med, på en reise utover det lune og varme. Og bort fra midnattsolens rike. Men likevel et steg nærmere en ny tid, hvor hav og fjell kan bade i gylden nattelys. Og en tid hvor varme vinder pakker oss inn. I mellomtiden skal vi være der sammen. Og bevege oss til årstidens rytmer. Sammen.
Musikken er i gang. Tiden har gått. Sommeren er dratt. Overlatt oss til høstens faste grep. En kjølig hånd tar rundt en varm og doven sommerkropp. Smyger seg rundt en solbrun midje. Drar en motvillig, men likevel sjarmert kropp ut på dansegolvet. Og vet at sommerens glød spiller fortsatt. Vet at enhver årstid har sin vekt og verdi. Men overgangen vrien å passere. Vet at innsatsen må være høy.
”Lytt”. Høsten trekker meg tett inntil, og hvisker mykt i øret mitt mens melodien fyller rommet. ”Lytt til musikken, og tenk etter hva du liker ved meg. Trekk inn og fyll hodet med årstidens farger.” Og jeg lukker øynene og lytter. Lener meg trygt mot skikkelsen foran meg og lar meg overtale. Lar musikken lede oss, mens lukten av søt natur fyller nesen og hodet. Sterke farger slår mot meg og virvler rundt, i takt med dansen. Vind tar bestemte tak i høstløv, løfter det høyt mot himmelen. Lyng og mose kler alper og fjell i kledelig rødt. Havet bruser ivrig og raskt mot land, og skyver bølger mot steiner og sand. Ild knitrer godmodig og ivrig i ovnen, fyller rommet med varme og glede. Gir en følelse av selskap og velvære. Og jeg smiler, der jeg har latt meg overtale bort fra solens tid. Bort fra varme, og over til kaldere og mørkere måneder før snø og krystallklare netter glitrer mot meg. Jeg lytter, og jeg er trygg der i høstens faste grep.
Musikken spiller fortsatt. Men tonene er de samme. Høsten holder meg beskyttet og sindig, og jeg har falt rolig inn i rytmen. Glassklar luft og en hel årstid er ikke lenger et hinder. Jeg har det i meg, like mye som andre årstider. Jeg vet hva høsten kan tilby, og servere av naturens farger og liv. Jeg vet at vinteren tripper i det fjerne. Men høsten har med sitt sjarmerende blikk tatt tak i meg og bydd opp til dans. Og jeg har nok en gang latt meg overtale.
En sommar e forn. Det e haust uti fjorn.
Og i fjæra står vijnntern og veinnte.
– Arvid Hanssen