Noen ganger er det slik. Jeg setter meg. Tar fram en pc, åpner skjermen og jeg studerer alt. Jeg stirrer på den blinkende markøren. Noen sekunder, noen minutter, og så sakte men sikkert begynner fingrene å bevege seg over tastaturet. Først forsiktig og noe famlende tempo. For å sjekke om ordene i hodet har tenkt å følge. Usikker på om de i det hele tatt er på samme planet som resten av skriveprosjektet. Etterhvert finner de selvsikkerheten, og de øker farta på egenhånd. Mens de søker de bokstaver som må til for å skape setninger og historier, knatrer lyden av taster som slår mot underlaget. Tilslutt danser fingrene over hele registeret av bokstaver og tegn. Stødig og målrettet fører de veien inn i historien, med brennende engasjementet som nerven i hele verket.
Jeg bare henger med så godt jeg kan, der jeg leser det som formes på skjermen foran meg. Både med nysgjerrighet og andakt. Det er i slike timer jeg mister tid og sted. Jeg mister fornemmelsen av rommet jeg befinner meg i. Jeg treffer nerven som går fra hodet med full styrke, via øynene og hjertet og ned til bokstavene og ordene. De er innom magen også, som for å teste ut som magefølelsen er enig i alt, eller om noe må fjernes igjen. Slik finner jeg min inspirasjon. Og min kunsteriske vei med bokstaver som hjelp. Eller mer konkret, inspirasjonen finner meg.
Det er alltid begeistring å spore i noe. Noe som fyller meg, som treffer meg under høytrykk i det jeg bruker tiden min til. Jobben min som vernepleier gjør dette ofte. Delen av meg som synes dette å få jobbe med andre mennesker er strålende. En jobb man stadig vil utvikle seg i. Hvor man aldri blir utlært, uansett hvor mange ganger man går opp til eksamen i de relasjonelle emner livet byr på. Det vil alltid finnes en ny prøve rundt neste sving. Et nytt individ – et nytt utgangspunkt. God grobunn for mer glede og skriving.
Jeg møter stadig nye mennesker. Noen løfter meg til nye høyder, i pur respekt for dem og det de går gjennom. Hvor jeg ikke kan gå den tunge veien for dem, men jeg kan gå der sammen med dem. Andre mennesker løfter meg til nye høyder faglig sett. De tilbyr utfordringer i form av sterk kompetanse, og måten de formidler sin kunnskap ut til slike som meg. Disse utfordrerne gir meg stadig gode dytt i ryggen, i den retningen jeg skal som medmenneske og vernepleier og helsepersonell. Nemlig framover. Verden skal gå videre, og måten vi kan hente ut inspirasjon likeså. Vi kan alltid bli bedre.
Verden kan være tøff, brutal og nådeløs. Men med mange mennesker der ute som stadig bringer fram nye ideer, nyskapende tenkning innen faget sitt, og ny forsking som fører oss framover, er det håp. Slike mennesker drar meg med seg bare ved å dele sine tanker, efaringer og målsettinger. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten dem.
Innimellom henter jeg inspirasjon i naturen. I den øredøvende stillheten som kun suset fra skogen kan tilby. Som summingen fra humla i blomsterbedene, eller knitringa fra et varmende bål en sen sommerkveld. Kvelder som dette får meg til å ta inn alt annet enn bylarm og trafikkstøy. Lukta av sommer og gress, eller hav som slår dovent inn mot fjæresteiner. Jeg lukker øynene igjen, og stenger verden ute. Men dette tar jeg inn. I det stress og hverdag nulles ut i kroppen, fylles lagrene som skaper energi og inspirasjon. Jeg ligger på lading, til drivkraften igjen bobler over inni meg.
I det jeg lukker øynene, ruller ideer og betraktinger over blanke ark. Bokstaver og ord formes på et øyeblikk inni meg, og jeg håper kun at jeg rekker å få skrevet noe ned før det er borte igjen, som sommervindens fønvind over solrøde kinn. Setter jeg meg ned mens nerven står der og pulserer, og lar fingrene føre veien over tastene, går det bra. Kjenner jeg at inspirasjonen hamrer via et pulserende forfatterhjerte, vet jeg at ordene kommer bare jeg tar meg tid. Det er aldri jeg som finner inspirasjonen. Det er den som alltid finner meg.