Den lille kvinnen i regnet Alle passerte, ingen stoppet og ingen så på henne.

Hun sto der, og jeg glemmer henne aldri. Gammel og behandlet som luft, der ute i regnet. Mørke øyne, under et blomstrende sjal, våt og alene.

Alle passerte, ingen stoppet og ingen så på henne. Det var kaldt og grått, men hun sto der.

Jeg gikk bort til henne, møtte blikket hennes. Jeg hadde sett henne, hun betraktet meg tilbake, og hun smilte. De mørke øynene med et drag av ukjent i seg holdt meg fast. Og så sto vi der sammen.

Jeg puttet noen mynter i koppen hennes, og hun tok meg forsiktig i armen. Den lille kvinnen i regnet dro meg til seg, og ville si meg noe. Hun begynte å takke meg på et språk jeg ikke greide å forstå. Ord jeg ikke greide å ta inn.

De flommet mot meg, glosene hun ønsket å dele med meg. Lykksaligheten glitret fra henne, og smilet fikk rynkene i ansiktet til å danse ute i regnet. De beveget seg, som om solen kom fram over oss. Som om regn og kulde ble tryllet bort på et øyeblikk, og varm sommerbris svøpte seg forsiktig rundt oss.

Og jeg kjente det, da vi sto der. Fra hånden hennes som hvilte på armen min, kjente det fra blikket som smilte mot meg. Kjente det på takknemligheten som strømmet mot meg, fra de mørke øynene i regnet. Hun var som meg, født under samme sol som meg. Kommet til verden, et liv, med et håp om en fremtid, med et ønske om respekt.

Jeg ga henne litt av mine penger, litt av min tid, og av min vennlighet og respekt. Og hun viste meg at det ukjente har et fjes. Det som fordømmes og jages, har likevel et smil. Det som ikke er ønsket i samfunnet, er fortsatt et likeverdig og levende menneske.

Hun sto der i regnet og jeg glemmer henne aldri.

Foto: Zadorozhna Natalia/Shutterstock.com

Comments

comments

Send en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *