Det fineste i livet Å flire så tåran renn…

Det er det jeg tror på. Å le så man får vondt i magen. Å skratte så man gisper etter pusten. Det åpner kanalene fra hjertet og ut i kroppen. Man er tilstede i øyeblikket, og man kjenner at man lever. Takknemlighet er det jeg føler da. Et prisgitt øyeblikk jeg samler på i all den tid jeg lever. Noe av det fineste jeg vet.

 

Man gjør så godt man kan. Man lever det livet man får. Man opplever, og lærer. Man samler på erfaringer, og man samler på minner. Man tjener penger og rikdom. Det man trodde skulle være svaret på så mangt. Og man tok grundig feil. Livet slenger sannheten i ansiktet på deg så det synger i ørene. Det finnes et et enkelt spørsmål. Det finnes en enkel setning. Den krever ikke mange ordene. Men det krever at du tenker etter. Hva er det fineste i livet?

 

Nordlys og Yngve Olsen Sæbbe setter lys på spørsmålet sammen med Ketil Høegh. Tromsøværingene svarer på spørsmålet på en enkel lapp.

 

Det fineste i livet? Å le så tårene renner. Å høre barnelatter. Å møtes i et blikk. Å være menneske. Det gjør godt å tenke over det som er godt i livet. Ja, Ketil – det gjør godt. Og noen ganger litt vondt. Man må stoppe klokka litt oftere. Man må lukke døra bak seg og sette seg ned. Det er greit å puste litt der for seg selv. Det er greit å kjenne etter. For det man elsker mest, verdsetter man mest. Det man elsker mest, ønsker man å bevare som det er. Krukker med gull finnes ikke i enden av enhver regnbue. Krukker av gull er i hvert øyeblikk av luft som vi puster. Vi glemmer det bare av. De gylne øyeblikkene.

 

Hva det fineste i livet er? Jeg vet. Nå. Jeg trodde en gang på penger og rikdom. Jeg tok feil. Jeg har opplevd å le så det gjorde vondt. Jeg har opplevd kjærlighet som river i kroppen. På godt og vondt. Jeg har huset fullt av barnelatter. Jeg ser mer glede i den rykende varme koppen med kaffe enn tanken på milliarder på bok. Jeg føler meg mest tilfreds når nesen vendes mot havet. Når bølger slår mot land. Når saltvann og vind pisker meg i kinn. Når luften fra sjø setter meg ut av spill, det ene øyeblikket hvor jeg må kjenne godt etter. Hvor klokka stopper, og tiden står stille. Når øynene lukkes – akkurat nok til å ta vare på øyeblikket, før det flyktig er forbi.

 

Det er det fineste i livet. De små gleder. Og de små ting.

Comments

comments

Send en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *