«Hvem har dere vært i begravelse til, blant de eldre vi har hatt hos oss på avdelingen?» Samtalen gikk lett og litt nært rundt bordet på vaktrommet. Stemmene som responderte, var litt ettertenksom og til dels stille i toneleiet. Litt mer lavmælt enn vanlig. En etter en kom de på hvem som har tatt litt ekstra plass hos dem i relasjonen mellom tjenestemottaker og tjenesteyter. Hvem man aldri glemmer, selv om de blir borte.
«Det er en fint å kunne gi dem den siste gesten. Man kommer så nært på dem de årene man er hjemme hos dem. Man blir så godt kjent med dem».
Eldreomsorgen er slik. Den går hånd i hånd mellom omsorg, liv og død. Og midt oppi dette fargerike bildet, står helsepersonellet. Dag etter dag. Og år etter år. Som en stødig og trygg grunnmur.
Det finnes få steder i helsevesenet hvor møtet mellom mennesker er så nært, så ekte og så avgjørende som i hjemmetjenesten. Her, i eldre menneskers stuer og kjøkken, på soverom og i stillheten etter en lang dag, skjer det noe som ikke alltid kan måles i tid eller prosedyrer. Det handler om tillit. Om tilstedeværelse. Om å få være der for et annet menneske – der de lever sine egne liv.
Eldreomsorg er ikke bare et system og en institusjon. Det er ikke bare vedtak og tjenester. Det er ikke bare hastige dager og rapporter. Det er hender som møtes. Øyne som ser. Det er stemmen som rolig sier “du er ikke alene”, og smilet som får skuldrene til å senke seg hos den gamle. I hjemmetjenesten får man komme tett på – inn i livet til mennesker som har levd lenge. Som har båret, mistet, elsket og kjempet. Vi trår over dørstokken, og rett inn i historiene deres. Og vi gjør det med den største respekt.
Det å få bo hjemme så lenge som mulig, er ikke bare et spørsmål om praktiske løsninger. Det handler om identitet, om trygghet og om verdighet. Hjemmet er fylt av minner, av rytmer og lukter, av bilder på veggene og møbler som har stått der i tiår. Når vi kommer inn som helsepersonell, trer vi inn i en verden som ikke er vår, men som vi er invitert inn i for å gi hjelp – og for å se hele mennesket. Vi får se et helt liv fylt av latter, sorg, tap og kjærlighet.
Hver dag gjør ansatte i hjemmetjenesten en innsats som går langt utover det som står i arbeidsbeskrivelsen. De holder en hånd når angsten over døden nærmer seg. De ler sammen med mennesker som innimellom føler seg glemt. De ser den lille endringen i helsen til en pasient, og forstår at noe ikke er som det skal være. De er fagfolk, ja – men de er også medmennesker. I møte med smerte, sårbarhet og avmakt må de bruke både hodet og hjertet.
Men det er også krevende. For i disse møtene ligger det en sårbarhet. En slitasje. Det er ikke alltid tiden strekker til. Ikke alltid at systemene gir rom for de små, viktige øyeblikkene. Mange ansatte går hjem med tanker de ikke får lagt fra seg. Med blikk de ikke glemmer. Med spørsmål de ikke alltid finner svar på.
Derfor må vi som samfunn verdsette hjemmetjenesten for det den virkelig er: ikke bare en helsetjeneste, men et menneskelig anker i velferdsstaten. Vi må gi rom for faglighet, men også for varme. For struktur, men også for relasjon. For omsorg, i ordets dypeste betydning.
For i hjemmetjenesten handler det til syvende og sist om å bære andre. Og å bære historiene deres med varsomhet. Det er en tillit som forplikter. Og en kjærlighet til yrket som ikke alltid sies høyt, men som lyser i handlingene.
Samtalene rundt bordet på vaktrommet varierer ofte gjennom uka. Det er mye latter. Mye arbeidsglede. Men det er og dager hvor vanskelige spørsmål tas fram, for å kunne hente svar og støtte hos kollegaer. En klapp på skuldra og noen støttende ord, i en tid hvor alt måles i timer og minutter. Selv om resursene oppleves som knappe, er de trygge på dette, de ansatte rundt bordet. De vet hva som er essensen i å jobbe med de eldste vi har. Og de minnes dem med glede, når den lune samtalen endrer form og blir nær og mer sårbar. Det er dette som er å jobbe i helse og omsorg. Det er dette som er å jobbe med mennesker. Det er dette vi elsker som helsepersonell.