Brått ble alt forandret. Liv gikk tapt på et øyeblikk. Fem mennesker. To etablerte godt voksne, og tre unge, håpefulle og flotte gutter. To med familie hjemme. Og tre unge mennesker som sto i startgropa av livet. De skulle fått leve. De skulle fått alt. De var sønner. Barnebarn. Venner. De var håp, planer og framtid. Nå er de en stillhet som ikke kan forklares. Et tomrom som ikke lar seg fylle. I dag er stillheten tung. Sjokket brutalt. Sorgens tyngde kan nesten ikke bæres. Familier og venner står igjen – tomme, knuste og ribbet for det kjæreste de hadde. Fundamentet forsvant på et øyeblikk. Alt som var trygt, kjent og uforanderlig, ble borte i natt. Livet vil aldri bli det samme igjen.
Dette er ikke en sorg som bare tilhører noen få. I små bygder finnes ingen «ukjente». Alle kjenner noen. Alle mister noe. En venn. En sønn. En mor og far. En nabo. En elev. En gutt man har sett løpe i skolegården, le i gangen, vokse opp. To små lokalsamfunn står nå stille sammen. Den slags stillhet som oppstår når noe forferdelig har skjedd. Når sorgen er så stor at det nesten ikke går an å puste. Når hvert åndedrag gjør vondt.
Tankene går til dem som mistet sitt mest dyrebare. Det finnes ingen trøst som er stor nok. Ingen ord som er sterke nok. Ingen armer som kan fylle tomrommet. Men rundt dem finnes en hel bygd som bærer med dem. Og som vil fortsette å bære lenge etter at blomstene visner og lysene slukker. Må de som står igjen, finne styrken til å reise seg igjen. Ikke nå, ikke i morgen, men en dag. Må fellesskapet rundt holde dem oppe til den dagen kommer. Må disse tre ungdommene for alltid sette spor. I minnene, i hjertene, i alt som lever videre etter dem. Selv om de måtte gå i forveien, vil de aldri bli glemt.
Dette treffer små samfunn hardt. For her er alle en del av hverandres liv. Her finnes ingen å miste. Fem liv er borte. Fem dyrebare mennesker. Og sorgen er grenseløs. Må denne sorgen ikke være forgjeves. Må veiene sikres, så ingen flere liv går tapt. Denne mørke natta mistet bygda for mye. Nå gråter Ramfjorden. Kaldfjorden. Alle er i sorg.
Ingen forelder er skapt for å miste sitt barn. Likevel står noen nå midt i det utenkelige. Å måtte følge sitt eget barn til graven. Å planlegge en avskjed som aldri skulle ha eksistert. En sorg som ikke lar seg måle. Sorgen har lagt seg tungt over bygda. Høstmørket kjennes mørkere enn før. Regnet har falt siden ulykken, som om himmelen selv gråter. Luften bærer stillheten fra et sted som har mistet noe dyrebart. Slik sprer sorgen seg. Ikke som en bølge, men som en tung tåke som legger seg over alt.
Langs veiene og husene har små lys tent seg. Et stille språk en uke etterpå. En måte å si: «Vi ønsker å minnes de som er borte. Vi markerer savnet. Dere er ikke alene.» Ingenting kan gjøre tapet mindre. Ingenting kan gi tilbake det som ble borte. Men i mørket finnes et fellesskap som holder fast. Et rom av varme og omsorg rundt dem som har mistet mest. Dette vil ikke glemmes.
Disse lysene som er tent vil for alltid stå der og skinne. For dem som ble borte. Og for dem som nå må finne veien videre uten dem. Når de tilslutt slukkes, vil de vare evig gjennom samhold og styrken i det lokale samfunnet. Slik det må være, og slik det må bli.