Har du vært der? Øverst i verden? Øverst i nord? Har du stått der under en uendelig mørketidshimmel?
Har du hvilt under et slør av stjerner? Så mange at evigheten hvisker modig mot deg: «Du skal ikke telle. Du skal bare puste.» Små diamanter som blinker mot deg. Godmodig og trygt. Og fyller deg med vissheten om at det var en tid før deg. Og det vil være en tid etter deg. Men det er rom for akkurat deg. Akkurat der. Akkurat nå.
Har du vært der? Hvor natta holder deg nådeløst fast. Hvor mørket varer lenger enn lyset. Har du kjent grepet som strammes, når sommeren går over til høst? Når solskinn blir til måneskinn? Når natta råder, og gjør deg liten? Og det kan være vanskelig å puste. Vanskelig å følge med. Men enkelt å lukke øynene. Enkelt å la seg falle. Og la mørket gripe. Akkurat der. Akkurat nå.
Still deg der. Hvor dansende nordlys strekker seg over himmelen. Vinker mot deg, smiler og lokker gjennom en øredøvende stillhet. Et glimt mellom to evigheter. Et øyeblikk som tar pusten fra deg idet ordene fyller deg. «Husk å se opp i vinternatta. Husk å se meg danse.» Akkurat der. Akkurat nå.
Still deg der. Øverst i verden. Øverst i nord. Vend blikket opp. Lytt til stillheten som slår mot deg. Lyden av mørketidsnatt. La grepet ta deg. La hånden hvile på deg. Stjerner skal ikke telles, men nytes. Vintermåneder skal ikke tynge, men oppleves. Lyset vil vende tilbake. Gress vil spire og gro.
La kvelden komme. La kvelden holde rundt deg. La deg falle til ro. Akkurat der. Akkurat nå.