Vi reiser rundt i andre land, fornøyelsesparker, ligger på stranden og nyter en årstid som skal oppleves. Likevel er det ikke alle som oppever en ferie og et sommerhalvår like postivt som funksjonsfriske ellers. Man har en forventning om det. Men det er ikke like tilrettelagt overalt
Jeg reiste rundt i USA i sommer. Målsettingen var sol, sommer og ferie. Fornøyelsesparker skulle testes ut i flertall, og strandlivet likeså. Florida byr på sol og varme mesteparten av tiden, og en tetthet av turister som overgår så mangt. Å få med seg ulike fornøyelsesparker er for mange et minne for livet. Jeg var der for første gang, og det slo meg ganske raskt: USA tar høyde for funkssjonsnedsettelser og rullestolbrukere langt mer enn jeg opplever i eget land til vanlig. Ulike steder la opp til god skilting for rullestolbrukere på stranden. Parkeringsplasser for de med funksjonsnedsettelser var også godt beskrevet. I likeså var advarselen om skyhøy bot om man parkerte der ulovling. Og som oftest så jeg ingen uten gyldig bevis på plassene.
Som nordboer i en liten by i Norge er man vant til at mye ikke alltid er like godt konstruert for spesielle behov som det generelt bør være. Rullestoler kommer ikke fram alle steder det burde være opplagt. Turistattraksjoner har ikke tatt alt med i beregningen i det hele tatt, og ender istedet opp med å ekskludere mange som gleder seg. Og til syvende og sist må det både avisinnlegg og mange kamper til for at det skal bli rettferdig for alle grupper i samfunnet.
På slutten av ferien var jeg der. I nok en kø, i nok en fornøyelsespark. I min egen verden oppdaget jeg det ikke først, men brått befant jeg meg omtrent midt inn i gruppen av mennesker som skulle se de samme attrasjonene som meg. De hadde med seg ledsagere, og trippet forventningsfull mens køen sakte skled fremover i varmen. De hadde alle kledd seg i like t-skjorter, for å vise hvor de kom i fra. Skjortene var blå, og teksten på ryggen lød følgende: Vi snur utfordringer om til muligheter. Og jeg trodde dem mer enn gjerne. På amerikansk gikk de gjennom planer for dagen mens de ventet. De hadde opptelling på hvem hadde tatt med vannflaskene sine. De hadde funnet seg trygge hender å holde i, og de smilte. Bredt.
Etter noen timer med aktviteter skjønte jeg.hvorfor de smilte så inderlig, selv om de ventet så tålmodig i varmen. Parken var nemlig full av opplevelser utover det vanlige. Man kunne mate sjødyr for hånd, og ta på dem når de kom opp til deg for å spise. Delfiner kom bort til kanten hvor du stod, la seg til med siden mot deg for å bli klappet. Spekkhoggere var lært opp til å sprute vann på tilskuere. Tilskuere som likevel kom ut fra området etterpå dyvende våt, i latter. Hender kunne legges mot kjølige akvariumsvegger, og tanker flyte uhemmet over hvilke store fisker og dyr som skjulte seg bak glasset.
De strålte, menneskene sammen med meg i køen. De visste nok hva som ventet dem der inne. De visste hvor glatt sjødyr kan kjennes mot varme hender. De husket nok de avjølende glassveggene i akvariumene. De hadde kanskje gode minner fra tidligere besøk. Og det var skreddersydd for at de skulle kunne le og kose seg. De visste at det var plass til dem.
Det skal være like bra for alle besøkende. Jeg håper flere aktører og byer i Norge tar lærdom og følger på. Gode oppleveser fører nemlig til sitring i kroppen, brede smil og gullbelagte minner.
Dette innlegget ble først publisert i SOR Rapport august 2016, og deretter delt i denne bloggen etter avtale med Jarle Eknes.