Opphav og stolthet

Alle har et opphav. En grunnmur i oss som sier noe om hvem vi er. Og hvor vi kommer fra. De fleste er stolt av det. Noen har forsøkt å reise fra det. Forsøkt å glemme det. Mens andre tviholder på det, som om det driver dem. Gir dem energi. Det ligger forankret i oss. Minnet og følelsen av tilhørighet. Opphavet og opprinnelsen er byggesteinene i oss. Uavhengig av hvor vi har vært. Og uavhengig av hvor vi skal.

Landet vårt er stort. Nord er langstrakt. En strålende perle, med evne til å ta pusten fra enhver. Det strekker seg langt. Som en doven og søvnig kvinne, der hun er i ferd med å våkne til liv, etter en lengre søvn. Som om hun vrir seg på kroppen, og rekker hånden etter morgensolen som hilser på henne, inn gjennom blondegardinene i soveromsvinduet.

Stoltheten vår over nord strekker seg i takt med disse morgenstrålene. Den treffer oss forsiktig, men samtidig direkte og skarpt, slik som strålene. Den blender oss, gir oss energi, og holder oss våken. Fanger interessen, og gjør det vanskelig å glemme hvor vi kommer fra. Det er å ha opphavet sitt i nord.

Det er lett å la seg forhekse. En som besøker landsdelen for første gang kan brått finne seg selv forført og bergtatt. Higende etter pusten, som en nyforelsket frier – på skjelvende kne foran sin utkårede. Solstrålene fra en rød midnattssol slår mot deg en lys sommernatt. Omkranser deg, og gløder fra horisonten. Blandet inn i lyden av yre måker, som roper og frir til egne hjertes kjære. Kanskje med et håp om en framtid. Bare slik måker gjør det i nord.

Det er lett å forsvinne i lyden av bølger, som slår rolig mot fjæresteiner denne sommernatten.  De kommer sakte, men rytmisk mot land. Rullende, mens de taler til oss på sitt språk. Forteller oss sin historie, om hvordan nordnorsk kyst gjør deg avhengig. De rammer inn en egen verden, sammen med en aroma av salt sjø. En essens som fyller nese og lunger. Som skaper minner, og som påvirker oss. Naturen setter standarden, og innstillingen påvirker resten.

Opphav i nord handler om å la seg rive med. Som om denne vakre utkårede foran deg står. Enten du befinner deg i landsdelen for aller første gang. Eller om du er fastboende, og har alt rundt deg i det daglige. Det tar tak rundt livet på deg. Holder deg fast. Hvisker trygge ord i øret på deg. Gjør at du lukker øynene, smiler og sukker av velbehag. Det lar deg trekke alt inn. Bevisstgjør hvor du er. Og hva som har formet deg som menneske. Hva som er opphav for deg om nord er ditt fødested.

Opphav i nord handler om verdier. Om naturen. Om havet. Om å studere en horisont. Se gløtt av gull i bølgene. Høre vannet slå sakte mot land. La seg beruse av kystens lyder. Måker som roper. Høre båten som duver forsiktig i fortøyningen sin litt lenger ut. Som klukker ved hvert bølgeskvulp, nesten som en boblende og kvinnelig latter. Sjarmert og omsvøpt av sjø og hav. Slik bare båter og havet kan forenes.

Opphav kan føre til stolthet. Det pulserer i deg, som hjerteslag. Som slår rytmisk – slik som bølgende mot land. Stolthet som definerer deg. Som farger deg og dine holdninger. Som gir dine fotspor tyngde, og som gir deg retning i livet. Og som samtidig forteller hvor du kommer fra. Som vet hva du er, og hvor du skal. Du har det i deg, som om den vakre og lattermilde kvinnen tar hånden din og leder deg dit du skal. Som om det aldri er noe tvil. Som om sommernatten med henne varer evig.

Opphav i nord er å tidlig i livet lære seg å nyte en årstid, og gjerne overleve en annen. Når lyse kvelder har blitt til harde vinterstormer. Når den forførende og sjarmerende utkårede foran deg har blitt til piskende snø og sterk vind. Når den søvnige kvinnen i sengen nå er våken, sint og full av temperament. Når varme har blitt til kulde. Og midnattssol har blitt til stummende mørke. Når kulden svøper seg rundt deg og den evige vinternatten aldri tar slutt. Du kaver og strever deg gjennom dag etter dag. Holder pusten der du burde trekke den dypt inn i lungene. Du behøver lys, og har ingenting annet enn stummende mørke rundt deg.

Opprinnelsen vår lærer oss raskt at det ikke nytter å klage over mørketid. Vi opplever at å søke sammen, skaper varme og lys. Den hissige kvinnen som freser i de mørkeste månedene i året, blir mildere jo lysere dagene blir.

Det langstrakte nord har gitt oss historie og ætt i fødegave. Det er vårt opphav og vår stolthet. Vi kommer alle fra et sted. Vi skal alle mot en destinasjon. Vi kan aldri velge bort livslinjene våre. Vi kan aldri viske bort de dype sporene etter våre forfedre. De former oss, og blir med oss videre som ryggrad.

Foto: Trond Østvang

Comments

comments

Send en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *