Mannen som stoppet tiden Vi må aldri glemme å løfte blikket. Se det som fortjener å bli sett.

Jeg satt der i bilen en ettermiddag på jobb. Jeg var noen minutter unna neste oppdrag ute i feltet, og gjorde mitt beste for å spise litt kjapp mat bak rattet. Bitene ble større enn de trengte å være, men det gikk raskere slik. Innimellom styres måltider i helsesektoren etter klokka. Og noen ganger spiser man der kan kan. Men jeg gjorde en stor feil som helsepersonell og medmenneske. Jeg hadde ikke blikket løftet. Jeg så ikke de jeg burde se. Da så jeg mannen som stoppet tiden.

 

Bilen stod parkert med snuten mot en trafikkert vei, og jeg hadde både biler, syklister og fotgjengere som blikkfang mens jeg slet med den siste halve matpakken. Motoren var varm etter forrige tur, men av nå under matpausen. Jeg småstresset litt over tiden, men antok at jeg sikkert fikk i meg alt uten å skulle kveles av for store biter.

 

Trafikken fløt jevnt forbi meg. Konkurrerte mot ettermiddagssola som stakk meg i øynene. Det var et småtravelt, men normalt tempo i alt. Lyden av bybusser blandet seg med mengden av biler som ikke viket en tomme fra nestemann i køen. En ledig plass ville bety rot i systemet, og kanskje en følelse av mindre effektivitet?

 

Busser kom og gikk, noen stoppet rett ved for å enten slippe passasjerer av – eller på. Biler hastet seg enten hjem fra en travel dag på jobb, eller mot andre ærend som skulle utføres en solrik ettermiddag. Sjåførene satt anspente bak hvert sitt ratt, i hvert sitt fremkomstmiddel. Innbitt mot det neste målet i tidsklemma. Øynene smale, mysende mot samme ettermiddagssolen som irriterte meg og litt. Pulsen var kanskje noe høy hos dem også, ettersom de måtte dele trafikkbildet med andre i samme anstrengende situasjon.

 

Jeg jobbet med siste rest av matpakken min mens jeg hastig tittet på klokka på armen. Noen munnfuller med vann var og på sin plass, for å unngå at nok en bit ville sende meg i den sikre død.

 

Og da så jeg dem. Menneskene. Ikke de som passerte meg med hastige og irriterte blikk. Ikke de som passerte meg med skulende blikk mot andre travle bilister i samme øyeblikk. Men individer som trasket gatelangs, i rolig tempo, slentrende på hver sin måte. Uten og stadig studere klokka på armen, uten å sende hatefulle gløtt mot andre skapninger rundt seg. Jeg glemte av vannflaska, glemte tiden som tikket høyt og pulserende i hodet på meg. Den travle trafikken rundt meg ble borte, og jeg forsvant inn i en liten verden hvor jeg noen ganger glemmer å være. I en liten verden der tiden må stoppes nå og da, hvor mennesker rundt meg fortjener å bli sett. Slik som de er.

 

Han haltet i sakte tempo forbi bilen min. Fikk være i fred på gangveien, syklistene opptok ingen plass rundt han. Jeg hadde glemt minuttene mine hvor jeg syntes synd på meg selv. Jeg så på mannen, hvordan det ene benet ikke ville samarbeide på lik linje med det andre. Han bar ingen synlige tunge bører med seg på ryggen, eller i hendene. Det var kun han selv. Klærne var litt slitne, under lua stakk noen lange fletter frem. De var festet i et strikk bak, og ble dekket av ei mørk lue på hodet. Ansiktet var ungt, men furete. En bekymret mine kunne anes over dype øyne. Men han strøk seg ikke bekymret over panna, han gikk med hendene trygt i lomma. Holdningen var luntende, og noe framoverbøyd. Som om han skjermet seg litt mot vind og vær. Eller skulende blikk. Ettermiddagssola stakk ham ikke vondt i øynene, men strøk han varsomt i nakken og over fletta nedover ryggen. Som om den visste det jeg ikke visste.

 

Jeg festet mitt nysgjerrige blikk på ham, fordi han fanget oppmerksomheten min. Alt fikk meg til å glemme stress og kav som innimellom tar for mye plass. Jeg trakk synet av ham inn.  Så etter tegn til sykdom, behov for øyeblikkelig hjelp eller annet som skulle tilsi bidrag av bistand fra meg. Men han var oppreist. Han haltet seg sakte men jevnt forbi meg, luntende men med blikket framover. Hvor han skulle, vil jeg aldri kunne vite. Hvilket liv han levde, kunne jeg aldri forutse. Men han passerte meg i et øyeblikk der jeg var blitt alt for opptatt av tiden, meg selv, og alt jeg måtte rekke på kort tid som helsepersonell. Han bar preg av å ha levd et hardt liv. Jeg kan aldri vite.

 

Mannen med flettene forsvant forbi meg. Intetanende om at jeg satt der og studerte han. Jeg hadde gått fra å være stresset og full av selvmedlidenhet, til å føle på skam og den nestekjærligheten som en gang fikk meg til å velge min vei og retning i arbeidslivet. Mannen vandret videre mot målet sitt, noe flakkende i blikket, men likevel målbevisst fram langs asfalten.

 

Jeg satte fra meg vannflaska, krøllet papiret etter matpakken, la hodet bakover på hodestøtta og trakk pusten litt. Tankene fylte hodet og kroppen min øyeblikkelig.

 

Glem aldri å se alle menneskene rundt deg. La aldri klokka som går raskt, og stikkende lys fra en doven ettermiddagssol ta bort fokuset ditt. Alle mennesker fortjener å bli sett. Noen vandrer saktere og mer haltende enn andre. Det gjør dem aldri mindre verdt i våre øyne.

 

Kjære deg som slentret litt slitent med lutende holdning forbi meg. Takk for at du fikk endret fokuset mitt. Noen få øyeblikk endret hele meg tilbake dit hvor jeg skal være.

 

 

 

Foto credit: @musicalfish

Comments

comments

Send en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *