Å jobbe profesjonelt - med hjertet og sjela som anker

Vi var sammen med henne daglig på godt og vondt, og hun krevde sin rettmessige plass i hjertet til oss alle. Hun var gammel og sliten, men uforberedt var vi alle likevel da vi mistet henne.

Jeg hadde tatt grundig feil. Jeg trodde jeg hadde lært mitt fag. Jeg hadde gått glipp av en viktig faktor. Det er umulig å dele helt og holdent mellom jobb og privatliv. Det er umulig å ikke bli glad i menneskene man jobber for.

Som nyutdannet skal man jobbe faglig. Man skal gjøre en forskjell, og man skal forandre verden. Men skolebøkene lærte meg aldri at det gjør vondt når man mister de man jobber for. Livet som ansatt i helsevesenet gjorde det. Det ene mennesket vi jobbet mye sammen med, var lita som ei teskjekjerring. Rund som en ball, og hadde de mykeste kinn. Når hun la armene rundt halsen på en nyutdannet, glødet hjertet for henne. Når hun sang til meg, tørket jeg tårer av glede og samhørighet.

En nyutdannet i helsevesenet er alltid klar for å stå på. Det sitres av iver etter å bruke faget sitt. Sette teori ut i praksis. Man bobler over av entusiasme. Menneskene man møter i det daglige er avhengig av deg til de fleste gjøremål. De forventer tjenester av deg på daglig og ukentlig basis. Kunnskapen man har lært, er designet til å skape en yrkesutøver. En faglig rolle som brikke i resten av det helsefaglige puslespillet i Helse-Norge.

Helsevesenet er fullt av faste oppgaver i hverdagen, men menneskene som havner på arbeidslista di foran deg blir over tid mer enn bare et navn og en adresse. De blir mer enn bare en diagnose og faglig tilnærming. Det finnes mer hos dem enn det du leser i papirene deres. De tar en plass hos deg, sniker seg dypt inn under huden på deg. De slipper deg inn daglig over dørstokken – gjerne med et endeløst smil og en varm klem. Glad for at du kommer på besøk. Slik som hun var, dama med de mykeste kinnene.

Å gjøre om teori til fysisk arbeid i hverdagen er det en nyutdannet skal gjøre. Dette er det man drilles i, og dette man læres i flere år på skole. Men skolebøkene glemmer å lære oss en ting: Å jobbe ute i feltet, setter deg ofte rett ut i førstelinjen. I kampens hete står du fremst på streken, klar til å kjempe. Klar til å heve sverdet, for rettferdighet og for verdighet. Du fungerer som skjold for mennesket som skjuler seg bak ryggen din, og du studerer motstanderen med olmt og granskende blikk. En motstander som du vet vil komme mot dere i et forrykende tempo.

Du fungerer som en trygghet og et tilfluktssted for de som behøver den ekstra lille hjelpen i hverdagen, og ikke i stand til å ta kampen selv. Du fungerer et stødig skjold for de som behøver en ekstra hånd når livets slag kommer som bølger mot dere. Du står som et stødig steinhus foran de som kom til verden litt svakere og mer sårbar enn andre. De står bak deg mens salvene raser over hodene deres. Og de søker trøst hos deg, med sin hånd trygt i din.

Jeg har kjempet mange kamper, jeg har holdt hender som trengte varme. Jeg tørket tårevåte og myke kinn når livet har rast som verst. Når kampens hete blir for tung å bære alene. Jeg tar i mot kjærlighet og takknemlighet, ikke bare som ansatt i helsevesenet, men som et medmenneske.

Den lille runde krigeren med de mykeste kinnene og rungende sangstemmen tapte kampen sin. Hun gikk gjennom livet med livslyst og glød, men vi måtte la henne gå tilslutt. Og det river i hjertet og i kroppen, som kommuneansatt og medmenneske. Hun lot oss få bli kjent med henne. Vi fikk låne henne så lenge det lot seg gjøre, og det slår meg ned i bakken med et brak. Jeg gikk inn for å gjøre en forskjell, for å forandre verden. Likevel var det hun som tilslutt utgjorde forskjellen. Det var hun som forandret verdenen vår. Og verdenen min. Det var hun som ga de varmeste klemmene. Og som stødig sang sangene jeg aldri vil glemme.

Man kan aldri helt skille mellom jobb og privatliv. Tjenestemottakere stjeler en plass i hjertet ditt, alle som én. Forsvinner de, setter de seg likevel i ryggraden din for all tid. Lærer deg om livet og viser vei. De man jobber tett innpå, kan aldri glemmes. Varme klemmer og tegn på takknemlighet kan aldri strykes fra minnet. De former deg som stolt ansatt i helsevesenet. Og som medmenneske.

Comments

comments