Et rop om hjelp Når utfordrende atferd er en del av arbeidsoppgavene

Begrepet utagering er negativt ladet for noen. Det kan sees på som problematferd som bare er til bry. Det kan være både psykisk og fysisk tungt å stå i den daglige arbeidssituasjonen som omhandler dette temaet, og god faglig innsats krever høy kunnskap om tjenestemottaker og det livet han eller hun lever. Du jobber med mennesker, og du følger dem gjennom livene deres.

Å jobbe tett innpå andre individer fører med seg å stå i mange ulike situasjoner. Det innebærer å se dem på sitt sterkeste, og plukke dem opp på sitt svakeste. Å jobbe med mennesker kan innebære å stå sammen med dem på de tunge dagene, og feire med dem på de gode. Å ha utfordrende atferd i sin arbeidssituasjon er alt dette for noen helsearbeidere. Jobben byr opp til dans, og det er opp til deg å finne ut om du er i stand til å følge på eller ei.

Som helsearbeider står du der sammen med dine medborgere, som behøver deg både i stummende mørke og glitrende solskinn. Som helsearbeider følger du dem gjennom tanker som blir for tunge, til de reagerer ved å vise en atferd som samfunnet ikke anser som rett og riktig. Normene sier at utagering er problematferd. Et avvik. Mennesker som sliter ber om hjelp. Ikke nødvendigvis med ord, menmed hele seg. Fordi presset blir for stort. Fordi en smerte tar for hardt på, og omverdenen ikke forstår.

Jeg har utallige ganger stått der sammen med et menneske, som tilslutt har følt seg presset til å beskrive med en voldsom atferd det som plager. Mange ganger har jeg i forkant visst hva som ligger bak utageringen, og hvorfor mennesket har passert grensen til desperasjon. Og noen ganger ikke. Innimellom har jeg ikke tolket mennesket godt nok, og har oversett mørkt blikk og hvordan øynene har begynt å flakke.

Jeg har som helsearbeider bidratt til at mennesket foran meg har følt seg presset til å agere mot meg fysisk, på grunnlag av at jeg hadde for lite erfaring og for liten fartstid i yrket. Jeg har ikke vært flink nok til å tolke signaler i forkant av hendelsen, og har deretter kjent hvordan et fysisk større menneske har påført meg vold. Dette kan ikke tas på noe annet enn egen kappe. I ettertid vet jeg at jeg kunne endret situasjonen. I dag hadde jeg jobbet for å senke stressnivået til tjenestemottakeren, og kanskje fått samlet tråder, og hjulpet til med å løse det som tilslutt føltes som uovervinnelig. Men i dag er mange år senere. Jeg jobber med nye individer, og sitter på annen erfaring. Likheten er at jeg fortsatt må vite hvem jeg har foran meg. Ny tjenestemottaker innebærer å stå på startlinjen igjen. En utfordring for meg, som skal forsøke å gi best mulig tjeneste. Slik at vedkommende som er avhengig av meg kjenner på tryggheten i at jeg vet. Og at jeg kan. Og om en utagering kommer, skal jeg likevel prøve å finne ut av grunnen. Enten alene eller med kolleger.

Husk å se mennesket foran deg. Kjenner du sjelen foran deg godt nok? Greier du å tolke signalene i forkant? Ser du grensen der i borte i horisonten, som beskriver når nok er nok? Jeg måtte prøve og feile som fersk vernepleier. Jeg så ikke alltid grensen, og tråkket noen ganger rett over den. Jeg gjør det fortsatt, og lærer fortsatt. Men gjør det med stor ydmykhet og stadig med mer kunnskap. Jeg vil aldri bli helt utlært. Og så lenge jeg er klar over dette, har jeg rom for å vokse sammen med mine tjenestemottakere og mine kolleger.

La ydmykhet og kunnskap være veien du velger. Noen ganger finner man ut av hva som forårsaker en utagering og frustrasjon. Andre ganger ikke. Refleksjoner i ettertid kan gjøre det lettere å forholde seg til utagering ved en senere anledning. Kunnskap om mennesket minsker avstanden mellom begrepene utfordrende atferd og det noen ser på som problematferd. Det er aldri et problem. Det et press som noen ganger i livet føles for stort. Du som helsearbeider skal stå i det sammen med vedkommende. Og du skal gå veien sammen med ham eller henne.

Gi mennesket anerkjennelse når livet er på sitt sterkeste, også når det er på det mest sårbare. Le sammen når solen skinner, og vær der for å gi støtte på regnværsdager.

Dette innlegget ble først publisert i oktoberutgaven til SOR Rapport, etter avtale med Jarle Eknes.

Comments

comments

Send en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *