Du skal ikke tro at du er noe Jo, det gjør jeg faktisk. I aller høyeste grad

Jeg er vernepleier. Jeg er helsepersonell, autorisert – og fryktelig  stolt av det. Jeg sitret av høytidelighet den dagen papirene på 3 år med høyere utdannelse kom i posten. Jeg var på randen til å ringe på hos både kjente og ukjente, for å boblende glad ytre til dem min fryd over min nye status. Nesten litt som Facebook, bare mer manuelt. Jeg gjorde ikke det. Men jeg var jaggu i stand til det.

 

Iveren og stoltheten har ikke blitt borte 8 år senere. Jeg deler mine utsagn og meninger til kjente og ukjente, dog mer på Facebook og sosiale medier i dag. Til og med noen ganger i avisa. Jeg har lært såpass av hva som er sosialt akseptert, selv om jeg innimellom overser grenser for å få frem viktige poeng der det må vektlegges. Og det vil jeg fortsette med. Jeg vil bruke de kanalene som finnes for å vise hva yrket mitt står for og hva en vernepleier betyr for samfunnet.

 

Fordommene er mange. Vi er ikke nesten det samme som en sykepleier. Vi er ikke en blanding mellom sosionom og sykepleier. Vi er ikke en hjelpepleier.  Vi er spisset på vårt eget felt, og vi står stødig i diskusjonene rundt hva vi kan. For diskusjonene er mange. Heldigvis går tiden framover, og mange av mitt yrke er god på formidlingsevne. Den har vi. Og den er det viktig at vi benytter oss av. Janteloven står stødig som motvekt, men personlig elsker jeg å heve meg over den. Du skal ikke tro at du er noe. Jo, det gjør jeg faktisk. Jeg er vernepleier. Og jeg er god til det. Jeg stikker hodet frem der det trengs. Og jeg bruker stemmen min når jeg må. Jeg føler meg kallet til det. Og det startet for lenge siden.

 

Hva gjorde at jeg ble vernepleier? Det startet med min mor. Hun hadde begynt å jobbe i et bofellesskap for utviklingshemmede, og trivdes med det. Jeg derimot var ung og usikker. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle oppføre meg ovenfor menneskene hun bistod de gangene jeg møtte på dem. Og jeg visste ikke hva de forstod av det jeg sa til dem. Jeg oppførte meg som fordommene der ute. Jeg visste rett og slett ikke bedre. Årene siden den gang har blitt mange. En tilkallingsjobb ble til flere. Noen tanker ble til en utdannelse. Et usikkert møte ble til en grunnleggende stolthet over et yrke som behøves i stor grad der ute. En vaklende start har blitt en stødig ryggrad i både medvind og motvind.

 

Boblende glad bruker jeg fortsatt Facebook og sosiale medier. Jeg trykker ikke autorisasjonen i ansiktet på folk, slik som ønsket var i starten. Men jeg forsøker å spre glede og vernepleiefaglige tanker videre ut i samfunnet. Jeg har studenter og lærlinger nå og da. Og forteller dem det samme. ”Dere har valgt verdens beste utdannelse. Dere vil være slitne enkelte dager. Dere vil gråte i avmakt noen dager. Men tårene som tilslutt kommer, er av pur lykke og takknemlighet.”Og jeg sier det fordi jeg mener det – av hele mitt hjerte. Og mitt hjerte er fylt av trangen til å bli flere. Sterke. Og mer samlet.

 

Jeg samler øyeblikk og erfaringer i hjertet som vernepleier. Jeg tråkker litt feil nå og da. Jeg er ikke fullkommen. Jeg er menneske. Medmenneske. Og jeg kunne ikke havnet mer på rett hylle. Jeg går for å fortsette å dele dette ut til de som ønsker å høre. Jeg vil fortsette rekrutteringen for å bli flere innen samme utdanning. Jeg er organisert, og kjemper der for bedre vilkår for oss.

 

Jeg vil fortsette å bruke Facebook for å formidle. Og jeg vil fortsette å tro at engasjement smitter over på andre. Vi skal ikke alle ha samme bakgrunn. Men vi må tørre å brenne for det vi tror på. Og vi må tørre å stikke hodet frem. Bedre oppskrift på å gjøre jobben sin utmerket finnes ikke! Kjære jantelov, skal vi løpe om kapp?

 

Comments

comments

4 kommentarer

  • Fantastisk fint skrevet, å jobbe vernepleier er en drøm 😄 måtte bare dele innlegget ditt med Facebook 👌

  • Veldig bra skrevet. Snart 30år siden jeg ble vernepleier og angrer ikke. Fortsett å stikke hode frem og fortell om vår unike profesjon

    • Tusen takk – det var veldig hyggelig å høre. Jeg velger å stikke hodet frem. Titt og ofte 🙂 Og håper andre vernepleiere gjør det samme. Stor klem til deg!

Send en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *