Den gamle Hun bar på mange bekymringer. Men og mange gleder.

Det var solskinn ute. Vinden hvisket varsomt mot gamle trær i hagen. Dyttet godmodig på dem, slik at de danset rolig med sine grønne blader i sommerbris. Trær som omringet et stort hvitt hus, med stor hage. Et hus som i ferier fylte rom med lyder av mennesker og barn. Lyd av storfamilie og frihet. I dag var det kun dem. Hun og den lille. Og hun følte seg rådvill og redd.

Inne stod den lille jenta på fire år, musestille bak ei solid kjøkkendør. Ikke en lyd slapp ut av henne, og ikke en muskel leet hun på de minuttene en fortvilt gammel bestemor med hvite krøller og hjemmesydd kjøkkenforkle løp rundt i huset og lette henne. Opp og ned i etasjene sprang hun, febrilsk i stemmen mens hun ropte på barnet. Minuttene gikk før hun endelig oppdaget henne, hvis gjemsel kun hadde vært moro for den ene av dem en stakket stund. Den gamle var svett og hjelpesløs, og fortvilet av leting og vonde tankene over hvor det yngste barnebarnet kunne ha gjort av seg. Antagelig så hun for seg bilder i hodet av drukning i vannkanten, fall fra høye bergknauser i ei karrig steinur. Eller rett og slett en realitet av alle advarsler om plastposer over hodet, gummistrikk rundt håndleddet og fall i vannkummen oppå bakken. Livet kunne være fullt av farer for de små.

Hun bekymret seg, den gamle. Hun slapp noen dype sukk innimellom, og tørket nok noen innbitte tårer med en furete hånd når ingen så. Hun hadde levd et liv som driftig hustru, med ansvar over fjøs og fe mens ektemannen fisket og strevde på havet år etter år. Livet skulle overleves. Mat skulle på bordet. Sultne mager skulle fylles, og fred skulle prege et land etter år med krig. Hun bekymret seg ofte, selv om dagene var trygge og rolige. Hun mintes nok et land hvor hus brant ned til grunnen. Hvor husdyr og fe ble slaktet. Hvor evakuering for mange var uunngåelig. Hun hadde nok mange syn og mange minner. Ektemannen var borte, og hun levde alene i det store hvite huset. Sengene i rommene var redd opp, men rommene likevel tomme. Hun satt endel alene. Det produserte nok mange flere engstelser i et gammelt sinn enn det burde.

Hun bar på mye inni seg. Og det yngste barnebarnet på fire år bidro ikke til ro i sjelen. Denne lille spede jenta. Med sine nesten hvite lokker flagrende nedover ryggen. Det lille barnet, full av eventyrlyst og spillopper. Og manke den gamle alltid oppfordret om å flette håret på. Hår skulle samles. Og røde sløyfer skulle settes i. Det ble tilsnakk da hun tilslutt fant henne, musestille bak kjøkkendøra. Den gamle fyltes av uendelig takknemlighet, iblandet sinne over at hun kunne stå der på denne måten. Skremme henne slik. Men det ble og varme klemmer etterpå. I et lunt kjøkken, full av glød fra en gammel Jøtul i hjørnet. Og full av mange år med kjærlighet og latter i veggene. Slik det skal være hos de gamle.

De satt der på den hjemmelagde krakken, sammen. En lun og søvnig sommerdag i nord. Det ville aldri bli så varmt at luften stod stille, der mellom snødekte høye topper. Der somrene alltid var korte og vinteren lang. Den gamle med fyldige armer og rund, men trygt fang. Den lille hos henne, antagelig litt mer skyldig og litt mer tårevåt enn planlagt. Antagelig med en samvittighet litt vondere enn utgangspunktet. Hun hadde alltid kallenavn til den lille. Fireårsdukka var ett av dem. På grunn av sin lange og lyse manke, i korketrekkere nedover ryggen. Den unge som ofte handlet før hun tenkte. Den impulsive som hadde en hel verden for sine ben. Hun visste det nok, den gamle. Hun visste det nok, hvor eventyrlysten kriblet. Og det bekymret henne nok. Blant så mange andre vonde tanker. Hun visste at dagen ville komme når vingene skulle strekkes på. Hun visste at dagen ville komme når lange lyse lokker antagelig ville klippes av, i ren protest. I mellomtiden tviholdt hun på henne. Aller mest holdt hun rundt henne, denne dagen i sitt trygge fang. En annen gang var det på tide å lære seg å fly. En annen dag skulle hun få se verden og klippe seg kort. Men ikke i dag.

Comments

comments

Kommentarfeltet er stengt.